ARCTIC ROCK FESTIVAL

i Nordlandshallen Bodø 3.november 2001:

 

Til tross for uvær med storm i kastene og regn og sludd, møtte omkring 5000 frem til høstens store konsertbegivenhet nord for polarsirkelen. Med storheter som Manfred Mann's Earth Band, Osibisa og Nazareth på programmet åpnet Fauske-bandet Pink Division forrykende med elegant tapning av Pink Floyd-perler som Time, Another Brick in the Wall, Is anybody out there m.m. til publikums store begeistring.

Pink Division

Fauske-karene har truffet Pink Floyd-sounden så det griner, det er slik at en får gåsehud. Pink Division er i 1.divisjon når det gjelder Pink Floyd-inspirerte grupper. Ryktene sier at i forbindelse med en konsert på Fauske-dagene, kom en slags talentspeider oppover bare for å høre dem, tipset av en eller annen Fauske-væring som syntes dette smakte av storfugl. Dermed var det gjort. Det er ikke alle forunt å være oppvarmingsband for storhetene på musikkhimmelen gjennom mer enn tredve år! Forsterket med tre syngedamer fra Fauske, Gry Stemland, Veronica R. Johansen og Anja Skogheim, ble dette en stor opplevelse. Selv om jeg gikk rundt i en nyinnkjøpt T-skjorte med "Pink Division"- logo og teksten "Hello, hello, is anybody in there...", føler jeg meg langt fra inhabil når det gjelder å vurdere om dette er musikk som treffer eller ikke. Jeg ble truffet rett i hjertet og ønsker bare at jeg kan få oppleve Pink Division flere ganger, både live og på CD. Publikum var med helt fra starten og det tok helt av under Another Brick in the Wall, en av Pink Floyds mest intense låter. Sologitaristen Hans Wilhelm Stokland briljerte med rått og heftig trykk. Arne Hjemaas bak trommesettet fulgte presist som en klokke og taktteller, kraftfullt og tungt, keyboardisten Ivan Danielsen drønnet med elektronikken så det kjentes i magen. Ernst Storeide trakterte bass og sang like intenst. Tatt i betraktning at gruppen bare hadde 20 små minutter til å teste utstyret, låt dette veldig bra, selv om jeg regner med at de nok egentlig helst ville ha hatt mer lydtrøkk fra miksebordet bak i salen. Sologitaren hadde da kommet enda mer til sin rett.

Jeg ser frem til en CD med Pink Division. Personlig synes jeg de var verdt mer enn en fjerdedel av billettprisen på omkring 400 kroner.

Osibisa

Etter en pause kom den første storheten på scenen: Osibisa. Med mer en 30 års fartstid på baken disket de ghanesiske karene opp med et heftig og begeistret skoleeksempel på medfødte rytmer og musikalsk spilleglede. Salen kokte da også etterhvert over av danselyst og begeistring. Temperaturen steg atskillige hakk etter hvert nummer de førte oss inn i afrikansk tradisjonell musikk med moderne uttrykk. Temperamentsfulle og humørfylte låter med enorm energiutfoldelse. Det var bare å kaste seg med i showet og danse og synge og klappe med. Kontakten mellom bandet og salen var meget tett.

Så var det en av denne anmelderens yndlingsgruppers tur:

Manfred Mann's Earth Band

Selv om samlingen av CD'er og LP'er ikke er komplett, har jeg det meste. Brukte hele dagen før konserten til å varme opp med Manfred Mann-låter. Jeg regnet ikke med at sounden ville være

den samme som på disse innspillingene. Mannskapet har jo også endret seg noe opp gjennom årene. Men jeg ble meget positivt overrasket over det musikalske uttrykket de hadde funnet frem med den nåværende besetningen. Gruppen har ikke stivnet i sine gamle låter, men fornyet dem og gitt dem en ny og spennende innpakning og gjennomføring. Vokalisten er noe av det råeste jeg har hørt. I tillegg til at han hadde en utrolig god kontakt og nærhet til oss publikummere, ga han alt med sin stemmeprakt. Shelter from the storm, Don't kill it Carol m.m. fikk en et nytt og spennende uttrykk, likevel var grunnelementene fra originalsounden der takket være Manfred Manns lekende keyboard. Med et publikum som sang med i refrenger, tror jeg gruppen fikk et annet og kanskje uventet inntrykk av oss som bor nord for polarsirkelen: vi kaster hemningene og slår oss løs når det presteres en slik musikalsk utfoldelse og perfeksjon som fra Manfred Mann's Earth Bands side. De slapp ikke unna før etter 3 ekstranumre: den siste ble ropt taktfast fra publikum "Mighty Quinn", de kunne ikke annet enn å komme tilbake på scenen og fikk oss alle med på refrenget så taket løftet seg i Nordlandshallen. Jeg håper den positive responsen fra folket i Salten som var samlet i Nordlandshallen denne fredagskvelden vil gi dem mersmak til å komme tilbake hit.

Jeg krysser fingrene. Dette var en kjempeopplevelse for en fan av denne gruppen gjennom mange år. I skrivende stund sitter jeg og blar i en liten ringperm med Ti i skuddet- og Top Twenty- lister fra 60-tallet (sirlig skrevet med skjønnskrift i en tid da jeg skrev leselig for folk flest...) og finner at Pretty Flamingo med Manfred Mann kom inn som nykommer på Top Twenty-listen den 24.4.1966: en 18.plass. Uken etter var den oppe på 3, et forrykende hopp, uken deretter, 8.5.1996 var den på 1.plass. Der forble den i 3 uker frem til og med 22.5.1966. Uken etter la den seg pent på 4.plass, deretter 6.plass, 11.plass og 20.plass den 19.6.1966. Deretter var den ute - etter 9 uker på listen. På Ti i skuddet-listen ankom Pretty Flamingo 26.5.1966 og var en av de seks nykommerne. Den gikk rett opp på 3.plass 3.6. Plassen holdt den uken etter den 17.6. Så falt den til 6.plass den 1.7. og forsvant så ut av listen etter at juryene i Kristiansand og Oslo ga den henholdsvis 9 og 6 poeng.

Ja, slik kan man mimre om unge år (jeg var 16 år) og musikkinteressen på det tidspunktet!

Nazareth

Etter at Manfred Mann's Earth Band avsluttet sin konsert, var det hele over for meg. Min musikksmak strekker seg ikke til en gruppe av Nazareths kaliber. Jeg hørte to låter og ble dundret ut av tunge trommer og decibel F-16-klassen. Jeg følte meg like forblåst som da jeg møtte sørvesten utenfor hovedinngangen: en smell i trynet så ørevoksen flagret. Men det er en helt annen historie....

DOJ, hjertelig til stede i Nordlandshallen 3.november 2001.

 

Tilbake til Fabula