ÅPENT BREV FRA BERTRAM D. BROCHMANN

I løpet av 1999 legges tre åpne brev fra stortingsmannen B. D. Brochmann til Adolf Hitler, Josef Stalin og Harry S. Truman ut på internett.

 

o   Åpent brev til Adolf Hitler (1937) (lagt ut 11.mai 1999)

o   Åpent brev til Josef Stalin (1949) (lagt ut 29.september 1999)

o   Åpent brev til Harry S. Truman

Bertram Dybwad Brochmann

skrev sitt første åpne brev til en statsleder i 1937. Adressaten var rikskansler Adolf Hitler. Senere skrev han også brev til både Josef Stalin og Harry S. Truman.

Særlig brevet til Adolf Hitler er viktig i den pågående etterkrigsdebatten omkring Brochmanns holdninger under krigen. Han ble som kjent dømt for landssvik i 1947 etter en parodisk rettssak på meget sviktende grunnlaget.

Avisen Samfunnsliv startet i mars 1999 en serie med artikler av BDB der han i klartekst tar et oppgjør med nazismen og andre lignende ideologier.

Vi lever i en tid hvor alle skjeletter og spøkelser dukker frem fra alle skap og lukker når man minst venter det. I den forbindelse er det ikke usannsynlig at vi igjen vil høre røster som vil legge frem det faktum at Bertram D. Brochmann ble straffedømt i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen. Grunnen til dette var i hovedsak en radiotale han holdt i juni 1940 der han bl.a. kom med til dels sterk kritikk av regjeringen som rømte landet til fordel for England. Vi som kjenner til Brochmanns bøker og skrifter vet hva han egentlig sto for i forhold til Tyskland og nazismen. Vi vet også at han ble dømt i en nærmest parodisk rettsak, noe som er grundig dokumentert i rettsutskriftene i boken "Rettsaken mot Bertram D. Brochmann".

Det har vel aldri forekommet i norsk samtidshistorie at en stortingsmann fra et godkjent politisk parti, Samfundspartiet, kom med en så massiv og hensynsløs, men objektiv kritikk av det nazismen sto for i en rekke artikler i sin egen avis Samfunnsliv, i åpent brev til Adolf Hitler og i analyser i flere bøker i mellomkrigsårene. Når man kjenner til den egentlige tyngden og alvoret i dette, er det lett å skjønne hvorfor hans radiotale i juni 1940 ble formulert på en slik dobbeltbunnet måte for om mulig å forhindre at den tyske okkupasjonsmakten skulle fare over Samfunnslivs og Samfundspartiets støttespillere med en altfor hard hånd. Man må huske på at det budskapet han hadde spredt gjennom taler og skrifter om Tyskland og nazismen i mellomkrigsårene var av en slik karakter at det lett kunne ha ført til alvorlige represalier mot hans medarbeidere og tilhengere i Norge. Samtidig må man være klar over at BDB valgte Kristi vei i forhold til en fiendtlig makt: man skulle ikke gå bare en mil med fienden, men to. Kristus sa endog at man skulle elske sine fiender. Dette betyr i klartekst at man skal forsøke å komme på talefot med fienden og drøfte det som skjer i det landet som er okkupert for på denne måten å kunne lette noe av trykket på befolkningen. BDB følte at han, gjennom sine store kunnskaper om Tyskland, tysk kultur og politikk samt det faktum at han hadde vært Stortings-representant for Samfundspartiet, med en slik åpen holdning til okkupasjonsmakten kunne ha muligheter til å endre noe av tyskernes politikk i Norge.

Det er på denne bakgrunn man må bedømme hans radiotale i 1940.

Derfor skal vi være beredt og allerede nå starte gjenopptrykk av det BDB skrev om disse forhold i Samfunnsliv fra utgivelsesstart i 1931 og frem til 1940 da han lot Samfunnsliv gå inn fordi avisen ikke skulle bli et redskap for okkupasjonsmakten, slik som for eksempel Aftenposten ble. Dette gjør vi for å dokumentere, en gang for alle, BDB's kritikk av voldsstaten som bygde seg opp i Tyskland under Adolf Hitler.

 

 

Tilbake til FABULA Rasa

Tilbake til FABULA