ISRAEL i våre hjerter...

Norge har alltid hatt et spesielt forhold til Israel. Kristenfolket har nesten uten unntak tatt landet til sitt hjerte - uansett hva det har foretatt seg. Som "Guds utvalgte folk" ser det ut til at israelerne kan gjøre nesten hva som helst etter Holocaust - uten at noen reagerer. Nå spiller landet rollen som Goliat mot en liten David-nasjon av palestinere som de har plassert i en slags ghettoer på Vestbredden og i Gaza. Her tar de seg til rette med nybygging, nedrivninger av palestinske

bygninger. Leser man Bibelen kan man se at dette har vært gamle og kjente metoder - med eller uten Herrens moralske støtte. Men hverken jøder eller palestinere synes å bry seg særlig med hva Jesus lærte menneskene om slike bestialske handlinger. Begge parter lever etter den gammeltestamentlige loven med "Øye for øye" og synes ikke å ha utviklet seg noe særlig, mentalt sett, siden "steinalderen".  

 

RELIGIONEN – MENNESKEHETENS SVØPE?

En primitiv stamme i Midtøsten fikk det for seg at den var utvalgt av Gud. Forskjellen mellom denne stammen og andre omkringliggende folk var at de hevdet det bare fantes én eneste guddom, og ikke mange forskjellige, som var det vanlige på denne tiden. Dette var enestående for dette vesle folket.

I tillegg var det mange fantasirike og oppfinnsomme ledere for denne stammen. Disse religiøse lederne begynte å skrive ned sin egen helt private skapelseshistorie i et omfattende skrift de kalte Tora’en, det gamle testamentet. De skrev en historie med mange dramatiske hendelser og store slag, for stammen hadde fått en beskjed fra sin guddom at de skulle finne det hellige land, koste hva det koste ville av menneskelig lidelse og død.

Disse skribentene var så ærlige i forhold til sin forhistorie at de aldri skjulte råskapen i sine egne rekker når de fortrengte andre stammer i sitt jag etter å finne dette landet de var blitt lovet av guddommen. Egentlig var jo denne ideen om nytt land noe som hadde oppstått i en av de religiøse lederes hoder, som en drøm om natten eller som en indre stemme om dagen mens han var ute og gikk blant sine egne. Forskjellen fra våre dager er at de den gangen ble ansett for å ha direkte kontakt med Gud og ikke var galninger som burde vært tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon.

Stammens selvbevissthet og erobrertrang, skaffet dem utallige fiender. Men de var sterk i troen på sin oppgave i denne delen av verden. Som eksempel på dette uslåelige konseptet, er israelitten Davids kamp mot filisterkjempen Goliat der han felte mannen med en stein fra en slynge. Dette har siden blitt et symbol på den lille manns kamp mot overmakten.

Denne rollen innehadde dette folket gjennom årtusener. Alltid hadde de Gud på sin side, selv om de slaktet tusener på sin vei mot det hellige land.

Forfølgelsen av jødene gjennom menneskehetens forhistorie er et eksempel på hva religiøs avsporing kan føre til, både på jødenes og motstandernes side. Som folk var de eksperter på handel og økonomiske transaksjoner. En av de virkelig effektive økonomiske knepene de tok i bruk, var jubelårsystemet der all gjeld ble slettet hvert 50.år. Dette er en metode man godt kunne ha benyttet seg av i den gjeldstyngede verden i dag, men med langt hurtigere saneringssystem på grunn av det globale merkantile nettverket, kanskje gjeldssanering hvert 10.år.

At jødene var et mammonistisk folkeslag viser Jesu inntreden i det gammeltestamentlige samfunnet. Han jaget pengevekslerne ut av templet for de hadde omgjort Guds hus til et arnested for pengespill og svindel der det var om å gjøre å kjøpe billig og selge dyrt. Det er som å høre om vår moderne tids børskatedraler med inside handel og kjøp og salg av aksjer i milliardklassen der de samme prinsippene fra jødenes tempel på Jesu tid ligger til grunn.

Men jødene valgte ikke Jesu vei for løsningen av mellomfolkelige konflikter. Det gjenstridige folkeslaget fortsatte sin gammeltestamentlige tenkning og venter fortsatt på sin Messias. Rollene i Midtøsten er snudd på hodet. Krigsmaskinen Israel er blitt den nye Goliat. Palestinerne som lever i et okkupert land, er blitt den steinkastende David.

De synes å ha forkastet hans vei til fred: Jesus snakket ikke bare om å gå én mil med fienden, men to, og at man skulle elske sine fiender. Israel har ikke kommet seg ut av den gammeltestamentlige og begrensede livsstilen. Palestinerne på sin side lever også fremdeles i gammeltestamentlige tid der øye for øye og tann for tann er det høyeste prinsipp. Forskjellen mellom Israel og palestinerne er at Israel besvarer øye med øyne, og tann med tenner.

I mellomtiden ser vi muslimer og jøder rugge frem og tilbake mens de bøyer hodene mot bakken eller klagemuren.

Det er kanskje fordi de ønsker å holde forvirringen ved like til evig tid.

 


Tilbake til FABULA Rasa

Tilbake til FABULA