KOSOVO POLJE 1389 - SLAGET OG MYTENE

Av Dag Ove Johansen

I Dagbladet intervjues serbiskættede Anastasia Heidi Larvoll med den etter hvert så berømte målskiven på brystet (den amerikanske Target-kjedens symbol). Dette er hennes protest mot NATO-bombingen av Jugoslavia. I VG skriver serbere i Norge et sterkt kritisk brev til Regjeringen og det norske folk om NATOs krig mot hjemlandet deres. I NRK-1 beskriver et BBC-program denne mytiske serbiske oppfatningen av Kosovo. Felles for innslagene er at slaget på Kosovo-sletten i 1389 trekkes frem som en avgjørende hendelse i Serbias historie. Det fortelles at serbiske unger kan denne historien før de er skolemodne.

 

Sven Mønnesland sier det slik i boken "Før Jugoslavia og etter" (1992):

"Vesteuropeere blir forundret over å oppleve hvilken betydning historiske argumenter tillegges i dagens debatt på Balkan. Hva som skjedde for fem hundre eller tusen år siden brukes som slående argumenter, og dermed spiller historien med i det som skjer. Nasjonen blir oppfattet som et kollektiv med egen vilje og skjebne. Derfor kan man i fullt alvor snakke om "nasjonens tusenårige higen" i dagens politiske kamp."

Det er hersker vel liten tvil om at president Slobodan Milosevic med utspillet i Kosovo i 1987 som leder av kommunistpartiet spilte på sterke nasjonalistiske følelser helt tilbake til det historiske slaget på Kosovo Polje i 1389. Hans uttalelser om at "Ingen skal noensinne slå serberne igjen!" henspiller på det som skjedde på Kosovo-sletten hvor det heter at "kristne serbere tapte mot muslimske tyrkiske styrker." Slaget er fremstilt som selve Serber-statens fødsel og Kosovo Polje som serbernes Jerusalem, men slaget ved Marica-elven alt i 1371 hadde antagelig langt større betydning enn slaget på Kosovo-sletten i 1389. Marica-slaget dannet grunnlaget for den senere ottomanske ekspansjonen i nært samarbeid med utenlandske hærstyrker, også serbere.

Det finnes to populære forestillinger omkring slaget på Kosovo Polje i 1389. Det ene er at det var tyrkernes seier som ødela det serbiske middelalderriket, det andre er at de beseirede serberne straks ble underlagt ottomansk styre. Ingen av disse forestillingene stemmer med virkeligheten.(Noel Malcolm i "Kosovo", New York University Press, 1998)

Etter tsar Dusans død i 1355 gikk det serbiske middelalderriket langsomt i oppløsning på grunn av stor splittelse blant serbiske herskere. I slutten av 1370-årene var det tidligere stor-riket et lappeteppe av territorier. Det største området med bl.a. de rike gruvene i Kosovo og det sentrale Serbia, var underlagt prins Lazar Hrebeljanovic, den mektigste av de serbiske herskerne. Mesteparten av Kosovo var styrt av Vuk Brankovic, som hadde fordrevet Balsha-familien fra Pec og Prizren. Men Balsha-familien kontrollerte fremdeles det meste av Montenegro og det nordlige Albania. Den største maktfaktoren på Balkan var imidlertid kong Tvrtko av Bosnia, som i samarbeid med Lazar tiltvang seg territoriet til en annen herskerfamilie i det vestlige og sentrale Serbia.

Lazar giftet bort to av sine døtre til Vuk Brankovic og Balsha-familien for å bedre forholdene til begge disse familiene, men situasjonen forverret seg etter hvert fordi Brankovic og Balshaene stadig lå i krig med hverandre.

Gjergj II Balsha ble tyrkisk vasall i likhet med mange andre serbiske herskere på denne tiden. Dette ga ham større muskler slik at han kunne stanse en bosnisk ekspansjon (fra den bosniske kong Tvrtko' side) eller opprør fra lokale ledere av for eksempel Dukegji-familien og Thopia-familien (som faktisk hadde invitert tyrkerne for å angripe Balsha-familien .)

Å bruke tyrkiske styrker på denne måten kan høres ut som forræderi i moderne historikeres ører, men i middelalderen var det svært vanlig blant herskere i Europa å benytte seg av utenlandske troppestyrker for å oppnå sine personlige mål m.h.t. makt og rikdom. Balkanske ledere hadde allerede i lang tid benyttet seg av ungarske, tyske og katalanske styrker. Den eneste forskjellen var at tyrkerne ikke var kristne, men dette utgjorde ingen fare fordi tyrkerne ikke gjorde noe som helst forsøk på islamisering. Den tyrkiske ekspansjonen på Balkan skjedde altså i samarbeid med kristne serbiske ledere.

Alt i 1305 kom de første tyrkiske troppene til Balkan etter invitasjon fra en katalansk hersker. Mange år senere, da dette samarbeidet sviktet, gikk de tyrkiske styrkene i tjeneste hos den serbiske kong Milutin. Det var omkring 1500 tyrkere i Milutins rike. Også tsar Dusan hadde en stor tyrkisk hærstyrke. Uten disse styrkene hadde ikke serberlederen Dusan kunnet utføre sin egen ekspansjon under den bysantinske borgerkrigen. Under Dusan var det serbiske middelalderriket på sitt største.

Serberlederen John Cantacuzenus hadde også et stor antall tyrkiske soldater i sin hær. Senere gikk han i allianse med den mektigste av de tyrkiske emirene, Orhan. I 1354 oppfordret faktisk Cantacuzenus tyrkerne til å plyndre og erobre flere byer vest for Konstantinopel. Det overrasket vel ikke ham eller andre at tyrkerne senere ikke ville gi fra seg disse erobrede områdene, som ble tyrkernes brohode i Europa.

I 1360 ble Orhan etterfulgt av sin sønn Murat, som vant slaget mot serbiske styrker ved Marica-elven (jfr. innledningen!) . I 1386 angrep Murat Lazars land og tok bl.a. byen Nis. Tyrkiske styrker sammen med serberlederen Gjergji Balsha og hans hær invaderte det sørlige Bosnia i 1388. Men denne sammensatte hærstyrken ble slått tilbake av den bosniske kong Tvrtko's militærleder Vlatko Vukovic og hans soldater.

For å hevne denne ydmykelsen samlet Murat på nytt sine styrker og rykket frem mot Kosovo sommeren 1389. Fyrst Lazar ba om hjelp fra Bosnia og fikk en stor kontingent av soldater under Vlatko Vukovic. Vuk Brankovic, Lazars svigersønn, som også følte sitt territorium truet av tyrkisk fremrykking, kom med en stor hærstyrke og tok oppstilling på Kosovo Polje, noen kilometer nord-vest for Priztina, om morgenen den 15.juni 1389.

Kampene var meget intense og det var store tap på begge sider. Både Lazar og Murat ble drept. Etter slaget sto bare deler av den sammensatte tyrkiske hærstyrken tilbake på sletten mens restene av Lazars hær hadde flyktet hals over hode. Det heter seg at da Vuk Brankovic så at Lazar var drept, hadde han intet ønske om å fortsette kampen og "returned to his territory to be lord" (Noel Malcolm "Kosovo", side 67).

Lazar ble etterfulgt av sin sønn Stefan Lazarevic, som etter råd fra sin mor, dronning Milica (Lazars enke) ble tyrkisk vasall etter slaget.

Lazars styrker besto av serbere, albanere, bosniere og ungarere, men også bulgarere, tsjekkere og frankere samt styrker fra Wallachia ( i Romania).

Murats hær var sammensatt av tyrkere, serbere ( ledet av de to vasallene Marko Krsljevic og Konstantin Dejanovic), grekere og kristne styrker fra bl.a. Genova, samt bulgarere og albanere.

Dette viser igjen hvor vanlig det var å benytte seg av utenlandske styrker blant herskerne på Balkan i middelalderen. Dette viser samtidig at den offisielle serbiske oppfatningen om en ren kristen serbisk hær som kjempet mot tyrkiske styrker, ikke er riktig.

I årene etter slaget på Kosovo Polje tok den serbiske myteoppbyggingen til for alvor. Det ble lenge spekulert i om det var seier eller uavgjort. Dette er merkelig da det egentlig er snakk om det mest berømte nederlaget i serbisk historie. De tidligste kildene beskrev det som en serbisk seier og at Murat ble slått (tidlige serbiske religiøse tekster - pohvale ). Dette skyldes nok at den ottomanske hærlederen Murat falt under slaget. Men den sammensatte serbiske hærstyrken ble oppløst og flyktet fra Kosovo Polje. Den tyrkiske hæren sto igjen i Kosovo og senere slo tyrkerne tilbake med stadig større hærstyrker godt hjulpet av utenlandske soldater, også serbere under tyrkiske vasaller av serbisk herkomst.

I 1989 - på 600-års dagen for slaget på Kosovo Polje - ble slaget gjenskapt av serbisk fjernsyn. Og i alle sammenhenger senere blir myten om den heroiske og rene serbiske armeen holdt ved like. Selv Marko Kraljevic, som beviselig kjempet på tyrkernes side, er i dag regnet for å være en serbisk frigjøringshelt. Serberne får dette inn med morsmelken og myten blir med dette virkelighet.

 

Tilbake til Kosovo-menyen

Tilbake til Fabula