APROPOS DEBATTEN OM KATOLISISMEN HØSTEN 2008 I BL.A. DAGBLADET OG ANDRE DAGSAVISER.

Dette utdraget er hentet fra en lærebok for 10.kl. i KRL-faget (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, Gyldendal 1999):

 

 

FRIGJØRINGSTEOLOGIEN MØTER MOTSTAND

 

Mange kristne i Latin-Amerika, både prester og lekfolk, fikk nytt håp da fornyelsen av den katolske kirke ble kjempet fram i 1960-årene. Men de fikk snart føle at motkreftene var sterke. Fra 1970-årene og framover har de radikale gruppene i kirken vært under hardt press. Dette presset har kommet fra tre kan­ter.

For det første har konservative krefter innenfor kirken sørget for å styrke sin stilling. En god del av biskopene og kardinalene er svært konservative, og de ble forskrekket over det som skjedde på møtet i Medellin i 1968. I årene som fulgte, passet de på at de radikale ikke fikk ledende stillinger, og de advarte på det sterkeste mot frigjøringsteologene. Disse ble beskyldt for å være marxister, for å omforme religionen til et politisk pro­gram og for å skape splittelse i kirken. Etter hvert fikk de konservative viktige støttespillere i Vatikanet i Roma. Johannes Paul 2. ble valgt til pave i 1978, og med sin polske bakgrunn hadde han dårlige erfaringer med marxisme og kommunisme. Dessuten er kirkens enhet uhyre viktig for ledelsen i den katolske kirke.

Utover i 1980-årene ble som regel de mest konservative teo­logene i Latin-Amerika utnevnt til biskoper og erkebiskoper. Flere av de radikale prestene ble fratatt retten til å undervise, og noen fikk både skrive- og taleforbud av kirkeledelsen. Den drivende kraften bak alt dette var en av de fremste kardinalene i Vatikanet, Joseph Ratzinger. Paven selv har ikke vært fullt så negativ til kirkens nye stemme i Latin-Amerika. Men han vil framfor alt ha ro og orden i rekkene.

For det andre har det politiske presset mot ”de fattiges kirke” vært hardt. De militære myndighetene, godseierne og de halv­militære terrorgruppene ser på de radikale kristne som sam­funnsfiender. Derfor er kirkens folk blitt utsatt for store på­kjenninger. I mange tilfeller er de blitt forfulgt. I tiåret fra 1968 til 1978 ble 850 katolske prester arrestert, utvist eller kidnappet i Latin-Amerika, og noen av dem ble også myrdet. Mange flere lekfolk i basismenighetene har lidd samme skjebne. En av de mest kjente martyrene er erkebiskop Romero i El Salvador, som ble myrdet i 1980.

For det tredje har frigjøringsteologien møtt kraftig motstand fra dem som er blitt kalt «de nye korsfarerne» i Latin-Amerika. Det er tusener av misjonærer som hører til protestantiske vek­kelsesbevegelser, særlig fra Nord-Amerika. Gjennom store mas­semøter og moderne medier bygger de raskt opp sine menig­heter. Kamp mot alt som kan forbindes med «kommunisme», er en viktig del av deres grunnholdning. Målet er at flest mulig mennesker skal bli «brennende for Kristus» og slett ikke være opptatt av å forandre samfunnsforholdene.

 

-          --  ---  -

DOJs kommentar:

 

Dette er interessant lesning. Denne boken benyttet jeg selv i  undervisningen av mine elever helt til den ble erstattet med nye utgaver i og med at faget endret navn til RLE (Religion, livssyn og etikk).

Det jeg vil med å gjenopptrykke dette utdraget fra læreboken, er å påpeke at den nevnte kardinalen som sto bak prosessene mot de radikale prestene og fratok dem retten til å undervise og ga dem både skrive- og taleforbud i kirkene i Sør-Amerika, Joseph Ratzinger, nå lever under navnet pave Benedictus 16.

Som dere skjønner, er det makten som rår i den katolske kirken.

Medieoppslagene i høst har vist oss at det er en bølge av omvendelser og konverteringer i landet vårt. Dagbladets LørdagsMagasin laget bl.a. en lengre artikkel om konvertittene blant kjendisene i Norge.

Mange av dem er kanskje blitt mer katolsk enn paven?

 

Vi skal i hvert fall ikke glemme Luthers kamp mot pavekirken og det den sto for. Reformasjonen var en dyd av nødvendighet.

Vi skal heller ikke glemme vår egen kong Sverre som stod paven midt i mot og ble lyst i bann.