DETTE ER HENTET FRA TRONDHEIM KOMMUNES

RAPPORT OM

 

Omsorg og overgrep

Gransking av barnehjem, skolehjem og fosterhjem

benyttet av Trondheim kommune fra 1930-årene til 1980-årene

 

(kan leses i sin helhet her)

 

 

Fra side 167 ff.:

 

9.3.9 Røvika offentlige skole

 

To informanter var elever på Røvika skole på siste halvdel

av 1970-tallet.

 

Fra arkiv

Fauske offentlige skole for gutter med adferdsvansker

ble opprettet i 1963. Fauske kommune ga tomt og bygninger

som tidligere hadde vært brukt av Røvik tuberkulosehjem.

To tidligere bestyrere, Egil Hunstad og Anders

Holmen, skriver i Fauskeboka for 2003:

”Høsten 1963 ble det en forsiktig start med 9 fagpersoner

og det ble tatt opp 9 elever. Elevene kom

fra forskjellige steder i landet, fra Arendal/Bergen i

sør til Honningsvåg i nord. Første bestyrer var Egil

Hunstad.

Da skolen sto ferdig utbygget i 1971 hadde den plass

til 36 elever og med ca 40 stillingshjemler i skole og

internat. I de 8 årene Egil Hunstad var bestyrer/rektor

ved skolen, ble den i stor grad drevet etter de pedagogiske

prinsippene fra A. S. Neills Sommerhill School i

England, der oppdragelse og undervisning skulle føre

til frihet, selvstendighet og ansvar.

I 1960 og 70-årene var økonomien ved skolen ganske

god. Det førte til at skolen kunne holde et relativt

høyt aktivitetsnivå, og personalet fikk videreutdanning

enten ved Statens spesiallærerskole eller ved Statens

utdanningskurs for miljøpersonale. I disse årene

var flere av lærerne utdannet spesialpedagoger på 2.

avdelingsnivå, og psykolog, psykiater og skolelege arbeidet

fast i det tverrfaglige teamet. De enkelte elevers

opphold varierte fra 3 mnd til 5 år. Elevenes interaksjon

med skolens nærmiljø var selvsagt ikke problemfritt.

Tyverier, innbrudd og verbale konflikter internt

og utenom skolen hørte nesten til dagens orden. Men

nettopp det å kunne møte elevenes negative atferdsavvik,

ble i skolens behandlingsopplegg sett på som

muligheter til å hjelpe elevene til positiv endring. ”Det

var aldri så galt at det ikke var godt for noe”, dog med

det triste unntaket at 4 elever omkom i ulykker.

Datoen 1. januar 1976 markerer et tidskille i forhold

til det statlige spesialskolesytemet i Norge. Fra den datoen

ble Lov om spesialskoler opphevet, og lovgivningen

vedrørende spesialundervisning i egne skoler

inntatt i Lov om Grunnskole. Det som til da hadde

vært Fauske offentlige skole ble til Røvika skole.

I 1976 var Røvika skole en helt lærerstyrt institusjon,

med et lærerpersonale bestående bare av menn.

Elevgruppen var stort sett gutter i barneskolealder.

Vi ser imidlertid en utvikling mot inntak av eldre

elever. Dette hadde ikke minst en ideologisk årsak:

Flere og flere, særlig innenfor rådgivningstjenesten, så

det problematiske i at barn ble flyttet fra en kant av

landet til en annen. Fortsatt hadde spesialskoletanken

oppslutning, men forandringens vind begynte å gjøre

seg gjeldende. Konkret ga dette seg utslag i at opptak

til skolen ble forsøkt rettet mot barn, men etter hvert

mer og mer ungdom, fra det nordenfjelske, dvs Trøndelag

og Nord – Norge. Dette førte igjen til endringer.

Rommene på internatene var dimensjonert slik at de

fleste var beregnet på to, i noen tilfeller tre beboere. Så

lenge det var barn som skulle dele rom var dette sett

på som uproblematisk, med ungdommer stilte saken

seg annerledes.

Dette ga som konsekvens at elevtallet ble redusert i

løpet av siste halvdel av 70-tallet.”

I 1980 kom de første jentene til Røvika skole. På slutten

av 1970-tallet ble det også tilsatt to kvinnelige lærere.

I januar 1985 ble det opprettet en ”Krise og korttidsavdeling”

ved skolen. Denne ble definert som et

barnevernstiltak og forbeholdt ungdom fra Nordland

fylke. Den 1. august 1992 overtok Nordland fylkeskommune

ansvaret for driften, og institusjonen ble en

del av det fylkeskommunale barnvernet.

 

 

Elevenes forklaringer

 

Den ene gutten bodde på Røvika skole på andre halvdel

av 1970-tallet. Han kom fra foreldrehjemmet og overgangen

til Røvika var helt forferdelig. På skolen var det

gutter fra hele Norge. Det var tre ulike bygninger som

ble brukt som internat. Han bodde på to-mannsrom.

Guttene hadde felles stue, kjøkken og dusj.

Maten var bra, og kokka var en trivelig dame. Han

fikk imidlertid ofte måltidsnekt som straff. Det medførte

at han ofte var sulten. Han kan ikke huske at han

noen gang fikk nye klær. Han var hjemme i feriene, men

det var svært uforutsigbart om han fikk dra hjem.

Gutten var liten, spinkel og ung i forhold til mange

av de andre guttene. Guttene var de verste av de verste

i Norge. De var harde, tøffe og annerledes enn han selv.

Han ble en slags hoggestabbe og utsatt for mobbing,

slag, spark og trusler fra de andre elevene. Det var mye

knuffing og slåsskamper, hvor han ble trukket inn. Han

var også nødt til å ta på seg skyld for hva andre gjorde.

Gutten ble seksuelt misbrukt av andre elever. Han måtte

kle seg naken og onanere flere av de større guttene. Det

var trusler om vold hvis han ikke gjorde det. Han vet at

flere gutter opplevde det samme. Guttene truet seg også

til andre former for seksuell aktivitet med eleven. Dette

pågikk hele tiden mens han var på Røvika. De var på

forskjellige turer til Svolvær og Sulitjelma. Gutten ble

misbrukt av andre elever på disse turene. Han bygget

opp sterk aggresjon. De voksne lukket øynene for alt

som skjedde mellom guttene.

Det var utrygt å forholde seg til de voksne. De sloss

daglig med ungene. Mye av det han opplevde fra de

voksne var ren avstraffelse. Det var slag, ofte med flat

hånd i ansiktet og spark i siden. Han visste aldri når

slagene og sparkene kom. Alle lærerne var hardhendte,

men noen kunne være verre enn andre. Det var som om

det hadde vokst fram en kultur med vold. Rektor var en

djevel; han slo og sparket gutten.

Kona til rektor forsøkte å ta gutten i forsvar, men det

hjalp ikke. Det var en psykolog der, men det var ingen

hjelp å få fra ham. Han kan ikke huske noen som kom

på tilsyn, eller at han noen gang var til lege eller fikk

tannbehandling.

 

 

Den andre gutten kom til Røvika skole på slutten av

1970-tallet.

Det var ca 30 gutter på skolen, fordelt på tre internater.

De yngste guttene på 10 - 11 år bodde på Skogly,

12 - 16 åringene på Tunet, og de eldste, opp til 18 år,

bodde på Åsheim. Eleven tror at det var en egen leder

for internatdriften. Hvert internat hadde egne nattevakter.

Skolen hadde vaktmester, kjøkkenpersonell og

folk til renhold. Det var et eget skole- og administrasjonsbygg.

Det var en sløydsal og noen klasserom. Hver

klasse hadde 2 – 3 alderstrinn, men de hadde opplæring

i samtlige fag, og den enkelte fikk oppfølging i forhold

til alder. Det gikk bra med ham på skolen. Det var spisesal

i hvert internat. Maten var god, og de fikk spise seg

mette. Alle elevene hadde egne klær.

Fra første dag vantrivdes gutten. Det var greit å forholde

seg til de fleste av de voksne, men det var ingen som

eleven kunne være fortrolig med. Omsorg og nærhet var

helt fraværende, både fra medelever og de voksne.

Dersom en elev ble urolig og voldsom i klassesituasjonen,

ble han holdt omkring til han roet seg. Fysiske

avstraffelser forekom aldri. Overgrep foregikk ikke fra

de ansatte, men mellom elevene. De eldre guttene ga

de yngre juling for å få kontroll over dem. De yngste

guttene ble oppmuntret av de eldre til å forsøke sniffing

og hasj, og de ble opplært til skadeverk og kriminelle

handlinger. Eleven stiller et stort spørsmål ved hvorfor

ikke de ansatte grep inn. Det luktet løsningsmiddel av

elevene, en kunne se at de var beruset, men det ble aldri

gjort noe.

Røvika hadde en stall med hester. Eleven og en del av

de eldre guttene var ofte i stallen hvor de uten lov matet

og salte hestene, og de ble ofte tatt. Da fikk de juling,

ørefiker og klask på baken av stallkaren som var meget

hardhendt.

Gutten ble utsatt for seksuelle overgrep fra andre

elever. Han forteller om en episode like etter at han kom

til Røvika. Han ble invitert på rommet til en av guttene.

Der satt tre av de eldste guttene. Han ble beskyldt for

å ha stjålet en brusflaske, og fikk juling. Han ble slått i

magen med knyttnever, og han begynte å gråte. Deretter

måtte han ta av seg benklærne og sette seg på huk over

ei glassflaske. Han ble presset ned over flaska slik at den

gikk opp i endetarmen. Dette gjorde veldig vondt. Han

husker at han falt over ende og flaska sto fast i endetarmen.

Han gråt, men fikk klar beskjed om at han ikke

fikk forlate rommet før han sluttet å gråte. Han skulle få

brus fra en annen flaske som trøst. På denne flasken var

det urin. Han fikk brekninger, og klarte ikke å drikke

mer. Han fikk en ny flaske som han skulle få skylle munnen

med. Denne flasken inneholdt såpevann, og han

fikk igjen brekninger og måtte kaste opp. Han fikk da

beskjed om at han måtte samle opp oppkastet og spise

det, for de skulle ikke ha noe slikt griseri på rommet.

Han gråt fortsatt. På nytt fikk han beskjed om at han

ikke fikk forlate rommet før han sluttet å gråte. Til slutt

ga de ham klar beskjed om at han skulle holde kjeft,

ellers skulle han få enda verre behandling. Gutten kjenner

til at det foregikk noe seksuelt mellom de eldre og

yngre guttene på hans internat. Han vet også at tidligere

elever kom med bil og hentet gutter.

Gutten fikk oppnevnt en støttekontakt som hadde

nattevakter på skolen. Etter en stund ble gutten bedt

med hjem, hvor støttekontakten ønsket å massere ham

på ryggen, deretter brystet og magen. Etter hvert begynte

han å berøre penis. Gutten fikk reisning, og støttekontakten

begynte å onanere ham. Gutten onanerte

også støttekontakten. Den siste sommeren han var på

Røvika ba støttekontakten ham med seg på biltur i Europa.

På turen gjennomførte støttekontakten flere overgrep.

Eleven følte seg aldri presset eller truet, men at

dette ikke var riktig, og han følte skyld. Gutten kjenner

ikke til at ansatte forgrep seg på barna.

Gutten bar alltid en redsel inni seg for at han skulle

få mer juling og bli utsatt for flere overgrep. En gang ble

han kjørt til Bodø sykehus. Han ønsket å ta livet sitt.

Han fant seg noe å sniffe på, og sniffet så lenge at han

ble alvorlig syk. Gutten husker ikke om han noen gang

ble kontaktet av noen utenfra med hensyn til hvordan

han hadde det på Røvika. Han kan ikke huske at det var

noen fast helsesøster eller tannlege på skolen