MYTEN OM SERBIAS NAZI-MOTSTAND

OG SEIERHERRENES HEVN

 Av Dag Ove Johansen

25.mars 1941 undertegnet den jugoslaviske regjeringen en samarbeidsavtale med Tyskland og Italia. Det var den jugoslaviske ambassadøren i Berlin, Ivo Andric, som deltok ved selv undertegnelsesseremonien i Wien. Det kom straks til protester i Beograd og regjeringen ble avsatt ved et antitysk kupp.

6.april 1941 angrep Hitler Jugoslavia og etter 11 dager var landet erobret. Deretter ble Jugoslavia oppdelt som en bløtkake alt etter hvilket syn nabostatene hadde på hvilke deler av landet som egentlig tilhørte dem.

Serbia kom mer under tysk kontroll enn andre deler av det tidligere Jugoslavia. En quislingregjering under general Milan Nedic ble innsatt. Nedic fikk etablere en liten militærstyrke "Den serbiske statsgarden" på 17 000 mann. I tillegg fikk den serbiske fascistlederen Dimitrije Ljotic opprette "Serbisk frivillig korps" med ca 4000 mann.

Den mest kjente av de nasjonalistiske tsjetnik-bevegelsene var ledet av Draza Mihailovic, som nektet å godta den jugoslaviske hærens kapitulasjon. Høsten 1941 møttes Mihailovic og Tito, lederen av de kommunistiske partisanene, for å samordne motstanden. (Et interessant poeng i forbindelse med Tito må nevnes her: Josip Broz, den senere Tito, kjempet som soldat på Drina-fronten i 1914 mot serberne, en episode som ble utelatt i jugoslaviske Tito-biografier!).

I slutten av oktober rettet tsjetnikene mer og mer sin front mot kommunistene, som de hatet, og begynte å samarbeide med tyskerne og Nedic-regimet i stedet. Tsjetnikene hadde stor oppslutning blant den serbiske befolkningen. Etter 1942 deltok tsjetnik-avdelinger i tyske og italienske operasjoner mot partisanene. Tsjetnikenes mål var at den serbiske dominansen skulle bli enda større etter krigen slik at et Stor-Serbia var mulig. Som et ledd i denne politikken begikk tsjetnikene massakrer på kroatiske og muslimske landsmenn, bl.a. drepte de 5000 muslimer i Foca i 1941. I tillegg var de like antisemittiske som tyskerne. Målet var å skape en etnisk ren stat.

I årene 1942-44 var motstanden mot tyskerne langt svakere i Serbia enn i de andre delene av Jugoslavia. F. eks. bidro Serbia bare med to bataljoner til partisanene, mens Slovenia og Bosnia bidro med 10 og Kroatia med 12.

Etter krigens slutt kom seierherrenes nådeløse hevn. Mange som hadde samarbeidet med tyskerne flyktet til Østerrike, både ustasjaer (kroatiske nasjonalister med tusener av serberes liv på samvittigheten) og slovenske styrker under general Rupnik samt mange sivile som valgte å flykte unna kommunistenes fremrykning. Over 100 000 mennesker overga seg til britene i Bleiburg, Østerrike. Britene valgte å sende dem tilbake til Jugoslavia hvor mange ble drept av partisanene uten dom, kanskje så mange som 30- 40.000, blant dem mange sivile, i løpet av en uke. I Slovenia ble 8-12.000 slovenere skutt i Kocevski Rog og andre steder i juni 1945. Det ble også funnet andre massegraver der partisanene gjorde kort prosess mot sine fiender. "Bleiburg-massakren" er ikke nevnt med et eneste ord i jugoslavisk historiebøker.

Det ungarske okkupasjonsregimet (den nasjonalistiske Pil-ordenen) i Vojvodina hadde tatt livet av ca 3000 jøder og ca 2000 serbere. Da partisanene kom i 1944-45 hevnet de seg ved å ta livet av tyskere og ungarere som var anklaget for samarbeid med okkupantene. Omkring 20-30.000 ungarere ble slaktet av Titos partisaner. Dette ble aldri nevnt offisielt i Jugoslavia. Situasjonen i Vojvodina for ungarerne (omkring 340 000 ) er i dag preget av disse massakrene.

Under krigen i Bosnia og nå i Kosovo, har tsjetnikene våknet til live igjen for fullt. De har fremdeles stor støtte blant den serbiske befolkningen. Målet er det samme som tidligere da de samarbeidet med tyskerne under 2. verdenskrig: et etnisk rent Stor-Serbia.

 

Tilbake til Fabula Rasa

Tilbake til Fabula