Dag Ove Johansen

S T O R M N A T T

DEL 1: DRAUGEN DEL 2: VENDEPUNKTET DEL 3:RINGEN ER SLUTTET

DEL 1:DRAUGEN

"Det finnes dager en ikke ser at fjellene ennå står.
Det kommer timer hvor alle ting er rask i flomålet
langs de svarte strendene.
Stunder da en ikke kjenner noen."
Herbjørg Wassmo


1. kapittel 2. Kapittel 3. Kapittel 4. Kapittel 5. Kapittel 6. Kapittel 7. kapittel


1

Og det skjer i de dager da man minst venter det.

Simon setter seg plutselig opp i senga. Er det ikke noe som hamrer og slår der ute?
Han finner fyrstikkene og tenner aladdin-lampa på nattbordet.
Karen slår opp øynene og stirrer forskrekket på mannen sin.
Nå har høststormen rast på tredje døgnet. Simon tenker bare på naustet og sjarken.
- Ka e det? spør Karen, gnir seg i øynene og ser på vekkerklokka. Den er tre. - Ka du vil medt på natta?
Simon holder pekefingeren foran munnen og ber henne tie. Han lytter intenst. Det er noe som slamrer der ute. Det kan være naustdørene som har gitt etter for den ilske sørvesten og hamrer løs i mørket.
- Æ trur nesten naustet har gitt opp, sier han liksom til seg selv. - Æ må ut og sjå etter...
Simon reiser seg langsomt opp av senga. Det er som sengevarmen ikke vil gi slipp på ham. Karen pakker dyna bedre rundt seg og ser medfølende på mannen sin. Simon i Støa er en sterk og bredskuldret mann i femtiåra. De kraftie nevene henter opp køærne fra stolen. Lyset fra nattbordlampa holder liksom ansiktet hans fast for øynene hennes en stund, det kjære ansiktet hans med de milde, brune øynene og smilehullene i kinnene. Han er brun i leten etter en god sommer og har små rynker i øyekrokene.
Karen ønsker ham tilbake til sengevarmen igjen.
- Han kommer tel å blåse dæ tel Bloksberg, spøker hun.
Det alvorlige ansiktet hans sprekker i et smil. Han knapper igjen buksa og får selene på plass før han stiller seg foran senga og klyper henne i kinnet.
- Du skal ikkje tru at du blir kvitt mæ så fort! sier han.
Hun smiler til bake, Karen-mor, kona hans som i over tjue år har vært den beste venn og kamerat noen mann kunne ha.
Den største sorgen er at huset deres aldri har vært fylt av barnegråt og barnelatter. Men Gud har vel en mening med det og.
- Æ blir snar, sier han og går ut i gangen. Han stiller seg ned trappa til første-etasjen og lurer opp døra til kjøkkenet.
Men neida, Bamse er lysvåken allerede. Den grå elghunden strekker seg langsomt etter den korte nattesøvnen og gløtter undrende på Simon. Ka e det du skal opp etter med på svarte natta? spør øynene.
- Vi må se etter nauste, sier Simon og klapper Bamse. - Du må holde dæ nær mæ, for ellers tar vinden dæ med tel Russland.
De går ut i bislaget, og Simon kler på seg yttertøyet. En stor skinnlue blir tredd nedover hodet som en siste foranstaltning før stormen slipper løs. Han tenner lykta og åpner døra.
Det er som han mister pusten. Bamse kjemper mot kastene med snuten mot bakken.
Et øyeblikk tror Simon at lysstrålen vil blåse bort på grunn av vinde, men den trosser alt og leter fram naustet for dem.
Simon tar peiling på baksida av naustet for å komme seg snarest mulig i le. Sørvesten står rett inn i støa mot naustdørene på framsida. Det er noe som slamrer voldsomt.
Bamse knurrer, men Simon ber ham holde seg rolig.
- Det e bærre naustdørren, sier han. - No skal vi bolte dem skikkelig, så blir det slutt på bråket!
Bamse logrer forsiktig med halen, men han virker ikke helt trygg. Det er noe i lufta. Han løfter snuten og prøver å få tak i det som svever omkring. Men det er vanskelig, snart er det her, snart er det der. Det er som vinden vil drive ap med ham.
Simon merker at Bamse er ygg på et eller annet. Det er ikke bare slamringen fra naustdørene som uroer ham.
Nei, nå må han snart trå til. Det nytter ikke å stå her i le i svarte natta og vente på godvær. Ikke i slutten av august. Ikke senere heller, for den saks skyld.
Det er ikke sikkert verden kommer seg på fote igjen etter fem lange krigsår og en augustdag som for alltid vil stå fastbrent i minnet hans: den vakre soldagen for fjorten dager siden da Karen feiret sin førtifemårsdag og amerikanerne slapp sin helvetesbombe over Hiroshima - 6.august.
Ingenting blir det samme.
Ingenting...
Simon tvinger seg ut av tankene og går noen skritt mot hjørnet av naustet for å komme seg til inngangsdøra på den ene langveggen.
Han er forberedt på en stri tørn. Nå har også regnet for alvor kastet seg med i stormen. De store dråpene kommer fykende vannrett gjennom lufta og pisker sviende i ansiktet hans.
Han når døra og tar tak i klinka.
Da går det plutselig opp for ham: Bamse er ikke sammen med ham!
Simon roper på hunden, forundret over at Bamse ikke har fulgt rett etter ham som han pleier.
Simon kjenner en merkelig uro i kroppen. Det er noe som ikke stemmer.
Han går samme vei tilbake, men Bamse er ikke å se.
Simon står stille et øyeblikk. Han er forvirret over at den trofaste hunden hans plutselig er utenfor all kontroll. Bamse har alltid fulgt ham som en skygge gjennom et tiår.
Han tvinger seg ut av tankene igjen og går rundt naustet på den andre sida og skaller i kovet fra sørvesten som står rett imot. Da han når framsida av naustet, står ganske riktig begge naustdørene og slamrer vilt i kastene.
Simon står rett utenfor inngangen, som er et svart hull inn til spissa. Han føler på seg at noe ikke er som det skal være der inne. For første gang i sitt liv kjenner han nakkehårene reise seg nedenfor lua.
Han tykje heller, tenkte han. Æ kan ikkje stå her som en tåpskalle og innbille mæ at naustet e fullt av fanskap!
Simon sender lysstrålen inn foran seg. Det er liksom tryggest slik.
Da hører han gjennom stormen en vedvarende knurring.
Bamse!
Uten å nøle går han rett inn i naustet.
- Bamse! Ka det e?
Stemmen hans hører fremmed ut i duren fra hav og vær. Han sender lys rundt i naustet, og plutselig ser han elghunden.
-E det her du e! setter han i.
Men Bamse enser ham ikke. Elghunden står bare og knurrer mot et eller annet bak spissa.
Simon går nærmere. Han styrer lysstrålen inn i mørket og ser i hårtustene på en mann som ligger livløs på golvet.
Bamse er blitt stille nå.
Simon skynder seg fram mot mannen og setter lyset i ansiktet hans.
- Ka i farsken gjør du her?
Det kommer bare ramlende ut av ham. Han skjønner raskt at spørsmålet er meningsløst. Mannen hverken hører eller ser ham.
Simon griper raskt tak i den ene armen på mannen og kjenner etter pulsen. Joda, det står heldigvis til liv.
- Han e bærre bevisstlaus, sier Simon. Bamse slikker ham i ansiktet. Hunden er rolig nå da den skjønner at Simon heller ikke er redd.
- No skal vi ta han med oss inn i varmen før han frys sæ forderva! Men først må æ bolte dørren!
Simon reiser seg brått og jager ut av naustet.
Han synes ikke vinden er så sterk lenger.
Dørene lukkes og boltes forsvarlig. Nevene dirrer. Simons tanker er som en eneste forvirret knute. Ikke begriper han hvordan denne mannen har kommet seg inn i naustet hans.
Hvem kan det være? Hva gjør han her?
Det isner litt i hodebunnen når han tenker på tyskerne som ennå står igjen i Nordvika. Kan det være en tysker som har rømt fra straffa si?
Simon går raskt rundt nova og river opp døra på langveggen. Bamse står fortsatt ved siden av den fremmede, men nå har han begynt å slikke den fremmede i det bleke ansiktet.
- Vent med det derran tel seinar, sier Simon rolig.
Han føler seg med ett kald og besluttsom. Her må det handles - og det så snart som mulig!
Han griper tak i den livløse mannskroppen og slenger den opp på skulderen. Med lykta i venstre handa lyser han seg ut av naustet.
Simon undrer seg over hvor lett mannen egentlig er.
Stormen har rast fra seg da han følger lysstripa fra lykta oppover mot heimhusene. Det har sluttet å regne. I øst skimter han så vidt en lysning i horisonten. Det gir bud om bedre vær.
Klokka må snart være fire!
Simon skynder seg opp trappa til bislaget. Han åpner døra forsiktig.
Det får bære eller briste, tenker han. Inn må æ, om så med sjøstøvlan på beinan!
Bamse smetter inn foran ham og setter seg utålmodig foran døra til kjøkkenet.
- Ja, ja, vent no! hvisker Simon. - Æ har nokka på ryggen, ser du!
Men børa er lett. Han åpner kjøkkendøra og kjenner varmen strømme mot ansiktet.
Karen står forskrekket ved ovnen. Det knitrer høylydt i vedkubbene.
- Du blei så len..., begynner hun. Lengre kommer hun ikke. Hun blir blek i ansiktet og må sette seg på vedkassen.
- Æ fann han i nauste, heilt utslådd! sier Simon. - Men han e i live...
Så legger Simon den livløse menneskekroppen på divanen ved kjøkkenbordet.
- Vi må kle av han og få på han nokka tørt!
Karen er et øyeblikk som lamslått, men hun reiser seg langsomt fra vedkassen. Det er som hun nøler med å komme ektemannen til unnsetning.
- Vil du ikkje hjelpe mæ? spør Simon og setter øynene i henne. - Nokka tørt, sa æ!
Hun våkner brått og kommer bort til divanen.
- Så...så bleik han e...., stammer hun.
Simon holder rundt henne et øyeblikk.
- Han treng våres hjelp, det e sekkert og vesst, fastslår Simon. - I nødens stund må vi hjelpe kverandre - uansett om det e...., føyer han nølende til.
Hun ser opp på Simon. Er det tvil i de brune øynene hans? Hvem er egentlig denne mannen?
- Kem han e? spør hun mens hun trekker de våte buksene av mannskroppen på divanen.
- Æ veit ikkje, svarer Simon, som tar en av vadmelsbuksene sine ned fra knaggen ved ovnen. - Det finn vi vel ut før eller seinar.
Bamse ligger på golvet ved kjøkkenovnen og følger dem nøye med øynene. På en måte er det han de har å takke for det som er skjedd.
- Hadde det ikkje vore for han Bamse, så hadde vi ikkje funne han før langt ut på formiddadgen, sier Simon og bekrefter det som hunden føler. - Da hadde han kanskje vore faren...
Bamse logrer forsiktig med halen da han hører navnet sitt. Nå som han har gjort sitt for i natt, kan han med god samvittighet la de to andre overta. Bamse legger hodet godt til rette på ene labben og lukker øynene i trygg forvissning om at den fremmede er kommet i gode hender.

De kler på mannen tørt tøy og legger ham under en tykt lappeteppe på divanen.
- Har du kaffen klar? spør Simon omsider og setter seg på en krakk ved bordet.
- Kan du vel skjønne, sier Karen og forsøker et smil. Det blir en grimase.
- E du redd enno? Simon sier det rett ut.
Hun skjenker skjelvende i gloheit kaffe-erstatning til ham.
- Det e no ikkje kvar dag vi finn en mann i naustet våres, sier hun bare.
Simon må smile. - Det har du no rett i!
Han slurper i seg den varme kaffen og betrakter det bleke ansiktet på divanen.
- Kem trur du det e? sier han etter en stund. - Tyskeran e jo ikkje faren enno....
Karen ser tvilende på mannen sin.
- Du meine vel ikkje at det e en av de derran tyskeran i Nordvika?
- Det va just det æ meinte, ja. Simon ser alvorlig på henne. - Han har kanskje prøvd å rømme fra straffa si.
Karen vet at ingen av dem noensinne vil glemme det tyskerne har gjort mot folk i Nordvika og andre steder i Norge gjennom fem lange krigsår. Det er ennå så tett innpå dem at frykten for hakekorset sitter som en vond klump i brystet på dem begge.
Simon har mistet en bror i kampene ved Narvik. En onkel som drev illegalt arbeid, ble angitt av en NS-mann i Nordvika og sendt til Grini der han døde av lungebetennelse.
Karen har ikke gått fri, hun heller. Yngstebroren hennes, han Edvart, gikk ned med "St.Svithun", bare seksten år gammel.
De leser tankene til hverandre. Det er mye bitterhet i dem ennå.
Makter de å redde livet til en tysker?
Simon ser strengt på henne.
- Æ lovte mæ sjøl i naustet at æ skulle berge han, uansett kem han va...., sier han og tømmer kaffekoppen.
Karen, som har satt seg ved fotenden av divanen med ryggen til den varme ovnen, nikker sakte mens hun stirrer på den fremmede som ligger under lappeteppet hennes.
- Det gjorde du rett i, Simon, sier hun endelig.
Simon strekker seg der han sitter. - Du skal bærre gå opp og legge dæ igjen, sier han. - Æ skal ta første våkenatta, om det skulle bli fleire.

Da Karen endelig kommer seg opp på loftet og er godt under dyna, får hun ikke sove.
Utenfor vinduet ser hun morgenlyset vokse bakom fjellene i øst.
Skal tru ka dagslyset vil bringe, tenker hun.

Simon betrakter den fremmede. Pusten går rolig. Det mørke håret ligger i bølger rundt det bleke ansiktet. Nesen er svakt krummet. Øyenvippene er lange.
Som på et kvinnfolk, tenker Simon. Ka slags soldat kan det være?
Han kikker på lommeuret. Halv fem.
- Ja, æ skal nok vente tålmodig på dæ, sier Simon i Støa. - For du har mykje du skal fortelle og stå tel rette for...
Bamse spisser ørene av den illevarslende tonen i Simons ord.

2

Simon er i ferd med å trekke spissa opp i støa da han skimter hårtustene på et vesen i tangvasene i fjæra.
Han slipper straks båten og skynder seg borttil for å se hva det er.
Plutselig hever vesenet seg opp fra den sleipe tangen og setter to onde øyne i Simon.
Draugen! isner det gjennom ham. Det e draugen!
Draugen glir mot ham med framstrakte armer og prøver å gripe tak i Simon med sleipe fingre. Det stinker død av draugens gap.
Simon kjemper for å komme seg vekk fra tangvasene, men det er som om han går i seig sirup.
Bamse står i nauståpningen og flekker tenner mot uhyret i fjæra som strekker armene etter herren hans.
Hjelp mæ, Bamse! skriker Simon. Å, Gud, hjelp mæ!
Simon slåss fortvilt mot tangvasenes konge, kjenner de kalde og glatte hendene gripe om strupen, kjenner den kvalmende stanken fra den åpne kjeften, den sleipe tunga som slikker ham i ansiktet...

Simon bråvåkner. Han har sovnet med overkroppen inn over kjøkkenbordet.
Han stirrer med vidåpne og forskrekkede øyne på Bamse som har slikket ham i ansiktet.
- Å, e det bærre du! sier Simon, men han kjenner skrekken sitte dypt i bringa. - Æ drømte så forfærdeli...
Bamse ser på ham med hodet på skakke og klynker.
- Nei, det e ikkje nokka farlig, sier Simon så behersket han kan. - Det va bærre en drøm...om draugen i fjæra...
Han klapper Bamse forsiktig på hodet og lurer på hvorfor hundens slikking hadde falt sammen med draugens omfavnelse.
Simon kikker på mannen på divanen. Ennå sover han dypt.
Klokka er halv ni allerede.
Simon reiser seg fra bordet og strekker den støle kroppen.
Nei, kjøkkenbordet er ingen seng!
- Vi får sette på kaffen, sier han til Bamse. - Og når det e storfolk på besøk, får vi vel ha ei klype med ekte vara i erstatninga, eller ka du meine?
Han henter en unnselig boks fra dypet av et kjøkkenskap, godt skjult og lagret for kommende nødsår.
Kaffekverna livner til etter lang tids uvirksomhet med ekte bønner.

Da Karen kommer ned fra loftet, lukter det umiskjennelig av ekte varer i kjøkkenvarmen.
- Gomor'n, sier hun og nyter kaffeduften som har spredt seg i huset. - E det selskap i lufta?
Simon smiler mot henne. Etter at Bamse har fått sin morgenklem, er det hans tur.
- Han søv godt, draugen? smiler hun inn i øynene hans og nikker mot divanen.
- Koffør sei du draugen? undrer Simon og kjenner ennå kaldgufset etter drømmemøtet med tangvasenes konge.
- Å, æ bærre spøke, sier Karen og setter kopper på bordet. - Du fann han jo nærmast i fjærsteinan, og vi veit ikkje kem han e...
Simon ser på den fremmede som ligger godt under Karens lappeteppe. - Vel, navnet skjemmer ingen.
De setter seg med hver sin kopp rykende kaffe. Det er plutselig helt stille i kjøkkenet. Begge nyter eliksiren som om den skulle være fineste champagne.
Har han glømt å puste? farer det gjennom hodet på Simon. Han kaster et blikk på den fremmede og ser at lappeteppet hever seg langsomt på brystkassen.
Jauda, det står tel liv!
Karen setter kaffekoppen fra seg på den slitte bordflaten. Lyden får Simon til å kvekke til.
- Vi må få liv i han snart, sier Karen.
Simon vurderer det bleke ansiktet på divanen.
- Det ser ut tel at kroppen treng nokken timas søvn, ja.
- Jo, men det kan godt hende at han treng nokka anna og. Karen høres bestemt ut. - Mat og stell, for eksempel.
Karen går bort til mannen og studerer det bleke ansiktet hans. - En vakker mann, sier hun stille, - så underlig og vakker....
Simon står ved siden av henne og nikker. - Æ sa det i natt. Han ligne på et kvinnfolk.
De står bøyd over ham i stille samtale da han åpner øynene, langsomt fra smale sprekker til undrende, nesten redde mørkebrune øyne med utvidede pupiller som svarte hull i bunnløst hav.
Det må være det vennlige smilet og de milde øynene til Karen som får den første anspentheten til å gli av ham.
Han vil si noe, men stemmen bærer ikke budskapet, det blir bare et uforståelig stønn av luft. Istedet beveger han hånden mot munnen som om han vil drikke av den.
- Han e tørst, ser du vel! utbryter Karen. - Gje han vatn!
Simon ser tvilrådig ut. - Æ trur heller han vil ha nokka varmt i kroppen.
- Vil du ha kaffe? spør Karen.
Den fremmede nikker.
Simon skjenker i et krus mens Karen legger ene armen under nakken hans og løfter hodet opp fra puta. Simon fører kruset med rykende kaffe mot den halvåpne munnen hans.
- Så, så, no kan du bærre drekke, sier Karen.
Den fremmede svelger den gloheite kaffen i seg uten at det volder noen særlige problemer.
Simon og Karen ser undrende på ham.
At han ikkje brenn sæ forderva!
Da kruset er tomt, har liksom gløden fra kaffen spredt seg gjennom kroppen på den fremmede og farget kinnene hans røde.
Plutselig setter han seg opp med egen hjelp. Karen rygger forskrekket tilbake. Simon bare måper.
- Jeg må ha noe å spise, sier mannen som det naturligste av verden og ser på dem med sine blanke, mørke øyne. Ansiktet hans virker enda vakrere nå da øynene gir det liv. Han smiler til dem og nikker.
- Han vil ha nokka å ete, konstaterer Simon og undrer seg over det fremmedartede i sin egen stemme.
- K-k-em e du? stammer Karen. Hun må støtte seg til kjøkkenbordet. Simon ser henne skjelve.
Den fremmedes ansikt er som et hvitt og ukjent terreng i det halvmørke kjøkkenet.
- Det kan jeg ikke si nå, svarer han på gebrokkent norsk og kjemper med seg selv for hodet hans føles som et tomt skall.
Tenkte æ det ikkje, farer det gjennom Simon, han e nok en helvetes tysker!

3

Utpå formiddagen har uværet lagt seg slik at fjorden er speilblank og rolig.
Reine stilla, tenker Simon der han roter i fjæra etter spor som kan fortelle ham noe mer om mannen som ligger oppe i huset hans.
Etter den første overraskelsen da den fremmede slår opp øynene og mumler noen uforståelige ord, viser det seg at han er så utmattet at han etter noen biter brød og litt kaffe igjen vender tilbake til drømmelandet.
- Det va just ikkje mykje å få ut av den karen, sier Simon halvhøgt med seg selv. Bamse tror det er ham Simon prater til, så han logrer med halen.
- Men en helvetes tysker e han no i alle fall! Han prøve å skjule kem han e, derfør har han ikkje reint mel i posen!
Han retter seg opp og stirrer ut over fjorden.
Mangt og mykje har han no funne opp gjenna åran i fjærsteinan, men nokka som dettan - aldri!
Støa ligger innerst i fjordarmen. Det er fem kilometer til Nordvika med lensmann og prest og to hundre andre sjeler.
Simon ser på de små hustakene i Nordvika som bader i blek høstsol. Bladene i lauvskogen rundt tettstedet spraker i farger når solstrålene sprer seg som bølger utover.
Skal han ta turen innover til Nordvika og varsle myndighetene om mannen? Er han kanskje en av disse tyskerne som er blitt satt til å snuse opp minene som er lagt rundt omkring?
Han har hørt at en fire-fem av dem alt har gått i lufta under arbeidet.
Simon prøver å rive seg løs fra grublingene, men det er vanskelig. Han sparker irritert i tangvasene.
Underlig er det at han ikke har etterlatt seg noe i fjæra. Underlig...
Simon tørker nesedråpen.
Lufta er krystallklar og kjølig, sola er for lav til å gi noe varme fra seg.
Det e no en hælvetes tysker han e, farer det gjennom skolten hans. Dærfør e de'kje nokka spor ætte han!

Det er da han får øye på en brunaktig pakke halvveis innunder en stein like ved flomålet.
Simon trekker den raskt ut. Han står med pakken i hendene, snur og vender på den.
Det er en pakke av brun, vanntett lerretsduk. Hyssing er surret rundt noen ganger.
Han sliter av hyssingen.
Et overrasket stønn kommer ut av munnen hans da innholdet faller fra hverandre i form av løse sider fra en tykk bok.
Han fanger en neve av dem i lufta, mens resten legger seg til rette på tangvasene som hvit pynt på en grav.
Ka va det æ sa!
Simon forsøker å lese det som står på arkene han holder i hånden, men han har aldri vært noen kløpper i tysk.
Han bøyer seg ned og samler sammen sidene som er spredt utover mens raseriet bygger seg opp inne i ham.
- Ja, ka va det æ sa! utbryter Simon i harnisk. -En hælvetes nazist, det e det han e!
Han dytter bunken med papir inn i lerretsposen igjen.
Som bevismateriale, tenker Simon og går oppover stien mot huset.
Han er mørk i blikket da han kommer inn i kjøkkenvarmen.
Tysker'n har endelig våkna! lyner det gjennom skolten hans.
Mannen divanen smiler og nikker til ham.

4

- Jeg skulle så gjerne fortalt noe om meg selv, sier den fremmede og ser at Simon er mørk i hu. - Mens du var ute, har jeg...
- Det kan du bærre holde kjeften om! utbryter Simon i sinne. - Æ veit nok kem du e!
- Men Simon, du mesforstår, begynner Karen og ser oppriktig fortvilet ut.
Simon hever hånden som tegn på at hun skal tie stille.
- Dettan veit du ikkje nokka om! Stemmen hans dirrer. - Æ har funne sannheita i fjæra!
Dermed slenger han lerretspakken på kjøkkenbordet med et smell.
Den fremmede hopper til på divanen. Karen blekner.
- Den herran kjenner du vel tel, ka? freser Simon inn i ansiktet på mannen, men denne fortrekker ikke en mine.
- Ka du sei?
Til Simons store forbauselse smiler den fremmede ganske rolig til ham.
Ka i farsken! Har ikkje tysker'n skamvett heller!
Simon setter seg på krakken ved bordet. Det er liksom lufta har gått ut av ham.
- Herre Gud, så glad jeg ble! sier den fremmede, og øynene hans stråler. - Jeg har nettopp fortalt din kone at jeg ikke husker noe av min fortid. Men den pakken vekker minner hos meg. De er uklare, men likevel...det er noe kjent med den...la meg få holde den, åpne den...
Han griper etter lerretsposen, trekker den hurtig til seg, og en flom av papirark strømmer utover kjøkkengolvet.
- Uffda! utbryter han. - Unnskyld.
Han holder et av arkene foran øynene og begynner å lese med monoton stemme:
- Men han som forrådte ham, hadde gitt ham et tegn og sagt: Den jeg kysser, han er det; grip ham og før ham sikkert bort!
Bibelen, den kjære bibelen min! En strøm av minner farer hurtig gjennom hodet hans. Han prøver liksom å fange dem opp for å få satt biter av livet sammen til en helhet slik at han igjen kan huske hvem han er, hvor han kommer fra, hvorfor han ligger her hos de to merkelige menneskene - men forgjeves.
- Det er bibelen min, sier han bare.
En bok som betydde mye for meg - en gang, tenker han.
- Men noe mer husker jeg ikke....
Han setter to fortvilte øyne i Simon, og Simon synes det glimter av oppriktighet i dem et kort sekund.
- Æ prøvd å sei det tel dæ, sier Karen og ser på mannen sin, han Simon i Støa, som er blitt så innbitt i ansiktet.
Simon vet ikke hva han skal tro. Føler seg ført bak lyset.
Lurt.
- En bibel, sei du?
Han ser vantro på den fremmede, som sitter med konas lappeteppe godt rundt seg på deres egen kjøkkendivan, den han pleier å ta middagsluren sin på.
Sett tysker'n der å apes med dæm?

- Ja, en bibel, Simon, sier Karen så rolig hun bare kan, men Simon merker skjelvingen i stemmen hennes.
Hun plukker opp løsarkene fra golvet og holder dem foran Simon på krakken.
- Se her, sier hun og peker med en dirrende finger på noen ord på arket som virker kjent. - Matteus-evangeliet, 2.kapitel.
Hun blar videre i bunken. - 2.Mosebok, Jobs bok, Johannes-evangeliet...Det e en bibel, Simon, en tysk bibel. Det e bærre det at han har dotten ifrå kvarandre...
Simon ser det, registrerer det, men forstår det ikke. Det må være noe lureri bak. Planting av falske bevis. For å lure dem. For å slippe unna straffa.
Og dette med hukommelsestapet...
- Vil du innbille oss at du ikkje huske nokken teng, at-at-at du har mesta hukommelsen?
Karen har aldri hørt Simon stamme før. Nå setter han kvasse øyne i den fremmede.
Mannen på divanen nikker og ser oppriktig bedrøvet ut.
En fa'ns god skuespellar! lyner det gjennom skolten på Simon.
- Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her. Husker ikke hvor jeg kommer fra, hvem jeg er. Det eneste som har gitt meg et ørlite håp om at jeg skal finne tilbake til meg selv, er den gnisten gjensynet av bibelen ga meg.
Han griper bunken med løsark og leter fortvilet etter et holdepunkt i dette kaoset.
- bare jeg kunne finne et eller annet, bare noen få ord, noen bilder, tegninger, som kunne hjelpe meg ut av denne tåken som er inne i meg...
De lange, tynne fingrene hans blar seg gjennom bunken av bibelskrifter i håp om å finne en vei ut.
Simon ser med stigende skepsis på den fremmede som forsøker å gi inntrykk av å ha dukket opp ingensteds fra.
Han er nok sikkert en rømt tysk feltprest på flukt fra ansvaret og straffa, en offiser som skjuler seg bak en maske av glemsel en teaterskuespiller kunne misunt ham.
- Sier dette meg noe? mumler den fremmede til seg selv og studerer et ark med noen figurer og tall.
Karen bøyer seg framover for å se bedre. Simon kan ikke forhindre at nysgjerrigheten er pirret, og gjør det samme.
På arket er et håndtegnet kart med en rødprikket linje som angir en rute fra en innlandsby og ut mot kysten.
Simons øyne vandrer langsomt på kartskissen til den trykte teksten under. Plutselig utvider pupillene seg, og et stønn presses ut mellom tennene hans.
Da den fremmede leser ordene høyt, kjenner Simon nakkehårene stritte.
- Tilhører Klon-Instituttet, Bonn. Registrert 14.august 1995.
Den fremmede kikker opp i lufta som om han tror svaret på mysteriet skal komme derfra.
Da han endelig setter øynene på de to menneskene som har vekket ham til live igjen, sitter de som bleke mumier foran ham.
- Hv-hva er i veien? spør han forfjamset
Arket med de skjebnesvangre ordene vugger seg gjennom lufta som et løvblad om høsten.
Simon synes det er som om det aldri vil legge seg til ro på golvet.
Det er Karen som først får målet igjen.
- E-e-e du klar over ka slags år vi har no?
- Nei, svarer den fremmede, og igjen ser de denne forbannede oppriktigheten i øynene hans.
- Det e 1945, og vi har nettopp kasta det tyske åket av skuldran våres. Og du snakke om det Herrens år 1995! E du blidd heilt tullat, mann?
Karen kan ikke for at hun etterhvert føler seg latterliggjort av denne tyskeren på divanen deres.
Kor dum går det an å bli? tenker hun selvanklagende med seg selv.
Hun stirrer på Simon. Venter bare på eksplosjonen.
Det e ingen som skal apes med han Simon i Støa uten at det straffe sæ!
- Karen! sier Simon. Han biter tennene sammen for å beherske seg. - Hent speilet over kjøkkenvasken og la han få sjå sæ sjøl som snarest. No vart æ plutselig dugelig lei av tullpraten hannes!
Karen er helt forvirret. Hva skal han med et speil?
Likevel finner hun fram speilet og gir det til den fremmede, som tar forbauset imot det.
- No kan du holde speilet framfør dæ sånn at du kan få sjå maska på en helvetes tyskerfan som har prøvd å lure han Simon i Støa!
Den fremmede snur og vender på speilet og skjønner ikke hva Simon vil ham.
- No, din satans Hitlerøngel, ser du nokka?
Karen holder seg for ørene. Simons buldrende bass drønner gjenom kjøkkenet. Hun vet at han arbeider seg opp, akkurat som nordavindsrokket om vinteren.
- Svare du ikkje, din førbainna inntørka tangvase av en nazist!
Den fremmede ser fortvilet inn i den blanke flaten, men speilet er tomt.
Han skal til å forme munnen for å si noe, men vissheten om å være et menneske uten ansikt, uten identitet, overmanner ham så sterkt at det svimler for øynene hans. Uten en lyd stuper han framover som om han vil gjøre et forsøk på å forsvinne inn i det evige mørke.
Speilet går i golvet med et knas.

5

Simon i Støa føler seg latterliggjort og hånet på det skammeligste.
Årstallet på tyskerens papirlapp er dråpen som får begeret til å flyte over. Simon mener bestemt at denne tysker-draugen har klusset med tallene.
Det er den letteste sak av verden å forandre 1945 til 1995.
Det e bærre en ekstra strek som skal tel, tenker han mens han betrakter draugen på divanen. Ka slags menneske e dettan? Skal de aldri slæppe unna herrefolkets plaga?
Men ikke kan han begripe hvorfor draugen har forsøkt å lure dem med årstallet.
Han innbiller seg i hvert fall at han og Karen er blitt ført bak lyset av en mystisk mannsperson som prøver å lure seg unna straffa si.
Derfor sitter han Simon med hagla over knærne og vokter denne draugen, hvem han nå enn måtte være, mens Karen er rodd over til naboen for å ringe til Nordvika etter hjelp.
Det nytter ikke at draugen vil si noe, for Simon lar ham ikke komme til orde.
Han føler seg glødende forbannet, eitrende sinna, når sant skal sies.
Det er lenge siden han har følt seg så arg i det ellers så fredelige Støa.
Simon sitter slik at han kan se utover fjorden et stykke, men ikke helt til nabogården på Holmen, der telefonen venter på Karen.
Hun er sikkert framme nå. Om ikke lenge kommer nok en hurtiggående båt inne fra Nordvika for å hente krapylet.
Simon tør nesten ikke slippe øynene fra draugen av redsel for at han skal kaste seg over ham i et forsøk på å slippe unna.
Ikke har han skutt noe menneske før, det er ikke sikkert han kan det nå heller, men man vet jo aldri. Han håper at usikkerheten hans ikke er så altfor tydelig, slik at draugen blir fristet til et overraskende angrep.
- Vann, sier draugen plutselig. - Jeg må ha vann.
Simon skvetter ut av funderingene sine.
- Sa æ ikkje at du skulle holde kjeften att! utbryter Simon og griper fastere om geværkolben.
- Men jeg er så tørst! sier draugen med fortvilelse i stemmen.
Simon ser skarpt på ham, men det er noe i øynene hans som gjør at han ombestemmer seg.
- Du skal få litt vatn, men da får du hente det sjøl. Bruk vassausa attmed vasken.
Simon løfter hagla og følger draugen med løpet.
Draugen drikker seg utørst med to øser vann. Han vender så tilbake til divanen igjen.
- Legg dæ ned no, sier Simon bryskt. - Da får æ beire kontroll over dæ!
Draugen adlyder uten å mukke. Han legger hodet godt til rette på puta og lukker øynene.
Vær på vakt no! lyner det gjennom Simons hode. Kanskje han pønsker på nokka!

Etterhvert blir krakken hard å sitte på for Simon i Støa. Ventetida blir lang. Han ser ikke noe til Karen i spissa.
Jo, er det ikke den som kommer fram bakom odden der?
Han skotter bort på draugen, som ligger helt rolig på divanen. Det er som han har falt i søvn.
Æ må sjå en gang tel!
Simon gløtter ut gjennom vindusglasset og ser med lett hjerte at Karen kommer roende inn mot Støa.
Dæken ta, no skal vi sjå! No kjæm sannheita for en dag!
Han holder nesten ikke ut å vente på henne. Hagla dirrer i nevene hans. Dette er nesten for mye av en god ting!
Så hører han endelig fottrinnene hennes utenfor. Det kribler liksom i ryggtavla hans når han hører lyden av bislagdøra som slås opp.å
- Ja, kom med det no! utbryter Simon og ser opphisset på henne. - Ka dæm sa?
Karen kaster et blikk på draugen, som ligger med mørke øyne og stirrer på henne.
Det er noe med disse øynene hans, tenker hun, men så farer det bort igjen.
- De har ingen ettersøkte tyskera i Nordvika, sier hun langsomt.
Simon bare måper. - De hadde ikkje...?
Hun rister på hodet.
Draugen setter seg halvveis opp. Øynene hans våkner til liv igjen.
- Men de hadde en etterlysning på en nordmann, en vess Josef Nilsen, fra Bodø politikammer. Det gjaldt vesst ei landssvikarsak...
Hun setter seg utmattet ned ved kjøkkenbordet. Det er liksom ingenting som henger i hop, synes hun. Ingenting.
- E du landssvikar?! hugger Simon i idet han snur seg mot den unge mannen på divanen.
- Hva betyr det? svarer draugen.
Simon er som et spørsmålstegn.
Det e ikkje en tysker! Det e en forbanna nordmann! Det e ingen tysk nazist på flukt fra straffa si, men en helvetes landssvikar i naustet hans, stormnatta for ei evigheit sia!
- De kjem for å hente han, sier Karen.
- Ka?
Simon er som i en annen verden.
- De kjem for å hente han...
- Javel.
- Med doktorbåten.
- Jaha...
- No i ettermeddag.
Han nikker bare. Føler seg sliten. Han slipper hagla på golvet. Bamse løper borttil for å snuse på den.
Ingenting henger i hop lenger.
Ingenting... 6

Doktorbåten kommer først ved åtte-tiden om kvelden.>BR> Sola kaster de siste rester av lys over fjorden. Det er en vemodig høststemning som møter draugen da han blir ført ut av Simon i Støas hus for å gå den tunge veien ned mot havet og doktorbåten og en uviss skjebne.
Før draugen går ombord i båten, snur han seg mot huset som har beskyttet ham en kort stund av hans underlige nye liv. På trappa står Simon og Karen, ubevegelige som saltstøtter.
Lensmann Samuelsberg fører ham vennlig, men bestemt ombord i båten. Av hensyn til selve saken har han ikke ytret et eneste ord om denne Josef Nilsen til ekteparet i Støa.
De får tidsnok vite det, tenker Samuelsberg og viser Nilsen plass i doktorbåten.
Tidsnok...

På kaia i Nordvika gir lensmannen ham beskjed om at han skal sørover til Bodø i egen transport med følge, han Korsvoll.
- En helvetes tur, om Dokker spør mæ, sier lensmann Samuelsberg. - Men no skal Dokker bærre komme med mæ, for no går turen rett i fengselet her i Nordvika. Beire e det ikkje å få det!
Og det burde du ha tenkt på før, farer det gjennom lensmannsskolten da han griper Nilsen for å geleide ham til en celle i Nordvika Hjelpefengsel nederst i Sjøgata.
Draugen ser rolig på lensmannen.
Samuelsberg tenker med seg selv: De auan e liksom for gammel tel fjæset hannes!
Innerst inne vet lensmannen at det høres tåpelig ut, derfor er det best å holde munn.

  • På tide å stå opp! brummer lensmann Samuelsberg inn gjennom den vesle luka i celledøra og låser raskt opp.
    Men draugen har alt vært våken et par timer. Han reiser seg fra senga i den halvmørke og trange cella og kommer mot lensmannen som står ruvende i døråpningen.
    - Ka i farsken! utbryter Samuelsberg forskrekket og kjenner blodet isner i ansiktet.
    Draugen står rolig foran den bleke lensmannen og skjønner ikke hva det er han ser så forskrekket ut for.
    - Kom dæ ut i lyset, mann!
    Korsvoll kommer styrtende til fra et siderom. Sjokkerte ser de på fangen sin og begriper ingenting.
    Samuelsbergs hender vil ikke slutte å skjelve, men han makter likevel å hente fram et speil fra en kontorskuff.
    Hva er det nå da ? tenker draugen og husker episoden hos Simon. Skal dette aldri ta slutt?
    Plutselig ser draugen sitt eget ansikt i speilet. Det blir et sjokkerende møte med et ansikt han aldri har sett før.
    På nytt går speilet i golvet og knuser ansiktet hans i tusen biter slik at det er umulig å sette det sammen igjen til noe gjenkjennelig.
    Han setter to fortvilte brune øyne i lensmannen.
    Samuelsberg har bare lest om slike tildragelser, men aldri sett det med egne øyne før.
    Han tror derfor Nilsens fortvilte ansiktsuttrykk skyldes at det fyldige og mørke håret hans er blitt helt hvitt på en eneste natt.
    Samuelsberg og Korsvoll er rystet langt inn i sjela. Det tar en stund før tannhjulene begynner å løpe igjen i hodene deres. De har aldri sett maken.
    Omsider kremter lensmannen og sier: - Det e vel best at Dokker reise no.
    Den hvithårede mannen nikker samtykkende.
    - Du Korsvoll, du får ta han med dæ ned tel bilen. Det e langt tel Bodø...
    Så griper han overraskende hånden til draugen og sier med et slags smil om munnen: - Dokker får ha ei god reise, samme ka Dokker ha gjort.
    Draugen smiler tilbake og følger Korsvoll ut av lensmannskontoret.
    Samuelsberg sitter alene igjen og vet ikke riktig hva han skal ta til med.

7

I Støa går ikke livet sin vante gang lenger.
Det er som om det står en ugjennomtrengelig vegg mellom Simon og Karen etter det som har skjedd u den ellers så fredelige fjordarmen.
Simon forstår ikke hvorfor Karen anklager ham for å ha forrådt et uskyldig menneske. Han selv er derimot helt viss på at draugen er landssviker, en helvetes quisling som sikkert har angitt mang en god nordmann til tyskerne.
Forsøk på tilnærmelser er forgjeves. Karen er som et fremmed menneske i huset hans.
Hvorfor skulle dette skje akkurat dem?
Simon sparker irritert i tangvasene der han trasker med hendene bakpå ryggen og forsøker å få orden på tankene sine og livet sitt.
En ukes tid har gått siden draugen ble hentet av lensmannen i Nordvika. Har ute hører de ingenting hvis de ikke selv drar inn til Nordvika for å spørre nytt.
Simon gløtter over fjorden mot hustakene i Nordvika.
Han kan ikke leve slik i uvisshet lenger. Han skal dra over med sjarken og snakke med lensmann Samuelsberg så snart som mulig.
Ved middagsbordet ser han undersøkende på Karen og forsøker å nå øynene hennes, men de viker unna.
Simon i Støa kremter og legger kniv og gaffel fra seg. Saltseien får vente.
- Du, æ har tenkt mæ over tel Nordvika, begynner han.
Karen tygger videre uten å se opp.
- Æ makte ikkje tausheita di længre, fortsetter han med skjelvende røst. - Æ skal snakke med han Samuelsberg og høre ætte nytt om draugen våres...
Karen stirrer med forbausede øyne på mannen sin.
- Ka-ka-du sei at?
- Æ ska finne ut kem draugen e, ellers blir det ikkje nokka liv her framover!
Simon ser at det glimter i øynene hennes, og skjønner at isen er i ferd med å bråne mellom dem.
- Det gjør du sannelig rett i, Simon! sier Karen og smiler mot ham. - Det gjør du sannelig rett i...

Karen står i fjæra helt til sjarken med Simon ombord er som en liten leketøysbåt ute på fjorden.
Draugen har ikke sluppet taket i henne. Det er som om han vil gripe etter henne for å finne tilbake til seg selv.
Hun kan aldri glemme øynene hans. Det var dette som sådde tvilen i henne, tvilen som hele tiden etterpå har vokst seg sterk i henne og gitt henne visshet om at draugen er uskyldig.
Slik har kvinnfolkans verden vært gjennom generasjona, tenker Karen. Vi har ant mer om livet enn mannfolkan noen gang kommer til å gjøre!

Timene går så uendelig langsomt i Støa. Det er som fjorden har stilnet for godt og bare venter på at sannheten skal komme for en dag.
Den jevne dunkingen fra sjarken vekker Karen fra grubleriene der hun sitter ved kjøkkenbordet og ser ut gjennom vindusglasset uten egentlig å se.
Hun reiser seg brått og styrter på dør.
Vent litt! Hun kan vel godt sette på kaffekjelen først!
Endelig står kjelen på vedovnen.
Hun river opp døra til bislaget, slenger en ullljakke over skuldrene og legger på sprang nedover stien mot naustet.
Den kjølige høstlufta trenger lett gjennom den åpne jakken, men Karen merker det ikke. Hele kroppen hennes er innstilt mot det eneste målet for hennes iver: Simon i sjarken.
Bamse står i baugen og begynner å bjeffe og logre med halen da han får øye på matmor i fjæresteinene.
Bjeffingen, motordunkingen, det hamrende hjertet i bringa, vinden som legger seg som isnende omslag rundt kroppen hennes, er som et varsel om at verden nå nærmer seg et klimaks.
Karen står som en saltstøtte og bare venter, venter på sannheten og at rettferdigheten skal skje fyldest.
Hun kan nesten ikke vente på at Simon skal fortøye sjarken og begynne å ro til lands i spissa.
- Simon! roper hun mot ham, nesten på gråten.
- Si-i-imon!
Hun ser det bleke ansiktet hans da spissa dunker i fjæresteinene. Hun enser ikke Bamses ivrige hilsen mot beina hennes. Det er bare en ting som står i hodet nå, en eneste ting...
Simon hever hodet og ser inn i øynene hennes.
- Det va ikkje han Josef Nilsen, landssvikaren...

 

Til DEL 2: VENDEPUNKTET

Til DEL 3: RINGEN ER SLUTTET

Tilbake til STORMNATTs hovedside

 

Tilbake til treffpunkt FABULA