Dag Ove Johansen

S T O R M N A T T

DEL 1: DRAUGEN DEL 2: VENDEPUNKTET DEL 3: RINGEN ER SLUTTET

DEL 2: VENDEPUNKTET

"Homeless, homeless
Moonlight sleeping on a
Midnight lake
Homeless, homeless
Moonlight sleeping on a
Midnight lake"
Paul Simon

8. kapittel 9. Kapittel 10. kapittel 11. kapittel 12.kapittel13.kapittel 14.kapittel 15.kapittel 16.kapittel

8

Etter et par-tre dagers avhør og etterforskning kan de slå fast at den hvithårede mannen ikke er Josef Nilsen. Han er for ung.
Men hvem er så denne mannen?
Politimester Enride Koch i Bodø, en mørkhåret kraftkar i femtiårene, klør seg betenkt i hodet.
Den siste nattas avhør bragte dem ingen framgang. Mannen snakket stotrende og usammenhengende.
Hvis Koch skal være helt ærlig, minner det veldig om sinnsforvirring. Han bestemmer seg for å vekke ham klokka 12.00 til nytt avhør.

Mannen uten navn våkner av seg selv etter intense drømmer. Til og begynne med aner han ikke hvor han er. Så går det plutselig opp for ham at han er innesperret i en fengselscelle etter slitsomme avhør om natta.
Han vet han er i Bodø. De har trodd han var landssvikeren Josef Nilsen. Men det er han ikke. Drømmene har gitt ham sterke visjoner av en annen person. Han tror han har funnet et endelig svar på mysteriet.
Han setter seg opp på sengebrisken og gnir søvnen ut av øynene. Han er helt sikker nå. Det kan ikke være noen annen. Nå skjønner han sammenhengen med de løse bibelarkene.
Han reiser seg brått opp og går mot celledøra. Ansiktet ser mer besluttsomt ut enn tidligere.
Han banker på det harde metallet og roper på folk.

Koch kvekker til og ser forvirret på klokka.
Den er såvidt over ti.
Hva er det nå da?
Han reiser seg møysommelig opp fra stolen og åpner døra ut til korridoren.
Bråket kommer fra celle 13.
Selvfølgelig er det ham! farer det gjennom hodet hans. Natta i cella har antagelig myknet ham en tanke! Nå står vel alvoret endelig klart for ham!
Koch låser opp og åpner celledøra.
Den hvithårede unge mannen smiler mot ham. Koch føler seg plutselig litt usikker.
- De kaller meg Jesus! sier mannen med strålende ansikt.
Koch mister nøkkelknippet på betonggulvet. Lyden som når ørene hans, er som fra singlende glass.

9

Koch finner ingen grunn til å fortsette avhørene. Han har gjennom høstens mange avhør i landssviksaker opplevd mye rart, men ingen har hittil for fullt alvor påstått at han var Jesus i egen hellige person.
Koch kan ikke si om seg selv at han er særlig kristelig av seg, men for ham smaker dette enten av den frekkeste blasfemi eller den fullstendige galskap.
Dette sier han da også til Ole Jørstad, direktøren for byens dårekiste, Rønvik sykehus.
-Etter min mening er dette helt tydelig ditt bord.
Den middelaldrende Jørstad, til vanlig rund og blid, får betenkte rynker i pannen. Før han sier noe, nipper han til kaffen som Berit fra kantina har bragt opp til kontoret hans.
Han sitter tungt og godt bak et stort skrivebord av mahogni og sjenerer seg ikke for å smatte høylydt.
- Min godeste Enride Koch, begynner han rolig. - Jeg er den første til å innrømme at vi har hatt en rekke Jesus'er innenfor sykehusets vegger. Men jeg kan si for sikkert at ingen av dem er blitt funnet i et naust i Nordvika! De fleste av våre har grodd opp av svært så solide, men kanskje noe pietistiske miljøer. Når det gjelder dette naust-kasuset ditt, passer han liksom ikke inn i det sedvanlige bildet.
-Da er det vel på tide at herr direktøren får notere seg bak øret at psykiatriske tilfeller kan dukke opp hvor som helst.
Koch sier det med et smil om munnen. Jørstad nikker. -Det har du jo for så vidt rett i, sier han, - men når det gjelder Jesus, er miljøene svært begrensede og oversiktlige.
Koch setter seg bedre til rette i skinnstolen og kremter.
-Saken er i hvert fall den at vi ønsker at dere foretar en observasjon av vedkommende, en mentalundersøkelse, for om mulig å finne ut av denne underlige fyrens forhistorie. Er det praktisk mulig?
Ole Jørstad kikker på politimesteren med smale øyne.
-Jeg må vel rette meg etter Mesterens ord, sier han og betrakter Kochs ansikt for å se om han tar ordspillet.
Kochs ansikt brytes opp i rynker, og en drønnende latter fyller kontoret.
-Ha-ha-ha! Den var jammen mer enn treffende, herr direktør! For å holde oss til terminologien, så er det ikke noe forsøk på å toe mine hender. Saken er den at jeg her tydelig ser grensen for min kompetanse.
Ole Jørstad nikker og forstår det mer enn godt. Koch har aldri vært kjent som noen stor menneskekjenner. Psykologi er heller ikke noe sentralt fag i politiopplæringen. Men han må innrømme at det er beundringsverdig av en person å innse at egne evner ikke strekker til.
-Du kan bringe ham over til oss i løpet av ettermiddagen, sier Jørstad. - Du har overtalt meg. Men vi tar ham inn til åpen observasjon til å begynne med. Tiden får vise hvordan det hele utvikler seg.
Koch kjenner en enorm byrde falle av skuldrene. Sannheten er at han egentlig vil toe sine hender i denne saken, og det ganske grundig også, når det kommer til stykket.

10

Det er Koch som henter denne Jesus-personen ut av varetektscella og orienterer ham om det forestående.
Koch merker seg at han ikke fatter hva det innebærer. Egentlig virker han så naiv at det gjør vondt i hjerterota.
-I første omgang er det snakk om en måneds observasjon, sier politimesteren så rolig han kan.
Den hvithårete mannen foran ham nikker.
-Det er helt i orden for meg, sier han. Det unge ansiktet med de lange øyenvippene og den krumme nesen står i sterk kontrast til det hvite, halvlange håret.
Mannen kikker nedover seg selv.
-Men jeg burde ha hatt mine egne klær på meg.
Koch ser forundret på antrekket hans.
-Er det ikke dine klær?
-Nei, disse fikk jeg av Simon.
Nå står alt helt tindrende klart for ham. Hvilke klær han hadde på seg. Flukten fra instituttet. Bibeltekstene. -Mine egne klær ligger vel igjen i Støa, tenker jeg.
Igjen dette uskyldige, utrolig naive blikket.
Koch trekker på skuldrene.
-Ålreit, vi får kontakte disse folkene som fant deg og be dem sende klærne dine til Rønvik sykehus.
-Ja, og jeg må også ha bibeltekstene mine.
Koch nikker. Han får se til å overlate dette til Rønvik så fort som mulig. Han har mer enn nok med disse hersens landssviksakene i kjølvannet av en bitter okkupasjon av tyske herrefolk. Og det er mer enn ille å måtte ta seg av tidligere naboer og gode venner som har rotet seg bort i tyske fristelser de aldri kommer seg ut av igjen.
-Har de telefon der ute i havgapet? spør Koch.
-Nei, de må ro til naboen for å ringe.
-Da får jeg sende et telegram...
Koch ber ham om å holde seg i ro til han har fått ordnet opp i dette med klærne og bibelen hans.
Han som de kaller Jesus, setter seg ned og virker rolig og behersket.
Det må være en som er vant til å vente, tenker Koch og løfter av telefonrøret. Han sveiver en gang og får sentralen, som fremdeles er på tyske hender. Det virker som det vil ta en evighet å få avviklet alle de tyske installasjonene i Salten-området. Og Gud skal vite at det er mange!
-Ja, det gjelder et telegram til Folda, Simon Aslaksen er navnet, adresse Støa, formoder jeg...Ja, jeg skjønner at han ikke får det i dag, men det haster egentlig ikke...
Han ser bort på mannen som er i sentrum av disse begivenhetene, men denne fortrekker ikke en mine. Det er som en iskald ro har falt over ham.

Karen har tatt turen over fjorden til Nordvika sammen med Simon. Dette er vanligvis den eneste turen hun tar på høstparten. Hun ønsker å se til foreldrenes og brorens gravsteder en siste gang før vinteren kommer. Dessuten er hun ute etter nytt kjoletøy til jul. Simon trenger også litt å pynte seg med til det tradisjonelle julebesøket hos naboen på Holmen.
Da de stiger i land fra sjarken, blir Karen grepet av sterke tanker om den fremmede i naustet deres.
Det kunne være på tide å få vite noe nytt om den forkomne mannen de hadde stelt og stullet med noen dager etter storstormen.
Simon se uroen hos henne og skjønner med en gang hva det betyr.
-Karen-mor, sier han mildt.- Æ skal gå tel telegrafen og ringe tel Bodø...
Hun ser takknemlig på mannen sin. Er det virkelig så lett å lese de innerste tankene hennes? undrer hun seg.
Men det spiller ingen rolle nå.
Karen går arm i arm med husbonden opp Havnegata til telegrafen.
Simon i vadmel og sjøstøvler med den karakteristiske svarte lua med skjerm som fiskerne ved kysten har hatt i en mannsalder.
Karen er kledt i en enkel småblomstret kjole. Den er en tanke sidere enn den grå høstkåpa med pelskrage hun fikk av Simon for nesten ti år siden, men det bryr hun seg ikke noe om.
Kvinnfolkan kan bærre glane!tenker hun.
På hodet bærer hun et fargeglad skaut Simon hadde med seg fra siste turen til Nordvika.
De ser nok på det fine skautet mett og glømme heile kjolen! Farer det gjennom hodet hennes.
Hun gløtter på Simon og møter et smil og et glimt i øyekroken.
-Farsken kor lur du ser ut da! utbryter hun og smiler.
-Ja, og farsken kor blid du e da!
Så humrer de begge.
Hun lengter veldig etter å få vite nytt om draugen. Det sitrer i kroppen hennes.
-Simon i Støa!
En svartkledt tjenestemann bak skranken kommer mot dem. - Det va jammen nokka tel sammentræff! Æ skulle akkurat tel å ekspedere et telegram adressert tel dæ tel naboen din, han Martin på Holmen. Det e ifrå Bodø politikammer.
Karen kjenner hjertet hamre voldsomt i bringa.
Ka e det no da? Tenker hun og holder hånden mot munnen som for å skjule forskrekkelsen.
Simon tar imot telegrammet og åpner det med skjelvende hender.
-Ka det står, Simon? Ka?
Karen er så ivrig at hun glemmer at hun er inne i et offentlig lokale med en masse folk.
-Vent no litt! sier Simon og ser nesten bryskt på henne. - Æ må jo få det fram først!
Karen ser at ansiktet hans forandrer seg under lesinga. Øynene blir vidåpne.
Hun river til seg telegrammet. Simon har holdt så sterkt i det at det rives i to.
Men Karen skjønner alt sammen nå.
Hun leser teksten om og om igjen mens tårene fyller øynene og begynner å trille nedover kinnene hennes.


SEND SNAREST KLÆR OG ANNET ETTER NAUSTFUNNET TIL DIREKTØR JØRSTAD RØNVIK SYKEHUS BODØ STOPP KOCH POLITIMESTER BODØ


Karen føler at hun og Simon har gitt draugen til ulvene.
Det er skamma deres.
Livstidsskamma.


11

KONFIDENSIELT Bodø, 10. Oktober 1945

Til
Direktøren for
Rønvik sykehus
Bodø

PSYKIATRISK ERKLÆRING

I.
Observanden (O) ankom Rønvik sykehus den 2.september 1945. O ble funnet av ekteparet Karen og Simon Aslaksen, Støa, den 20.august d.å. i parets naust etter uvær.
O forholdt seg til å begynne med taus og tilsynelatende uvitende om sin fortid og bakgrunn. Ifølge O selv skyldtes dette et midlertidig hukommelsestap.

Simon Aslaksen trodde O var en tysk offiser på flukt fra straffen sin. Dette begrunnes med funnet av O's bibeltekster på tysk.
O hadde på et av bibelarkene tegnet en kartskisse med denne underteksten:
Tilhører Klon-instituttet, Bonn. Registrert 14.august 1995. Årstallet er sannsynligvis klusset med og skal være 1945. O ble arrestert av lensmann Samuelsberg i Nordvika og sendt videre til Bodø som mulig landssviker (Josef Nilsen). Dette viste seg senere å være en feiltagelse.

Etter en henvendelse fra politimesteren i Bodø, Enride Koch, ble O tatt inn til mentalundersøkelse for om mulig å avsløre hans identitet.
Den videre erklæring bygger i hovedsak på O's egne utlegninger om sin egen person og bakgrunn.
O hevder meget bestemt og med overbevisning at han er en klonet Jesus av Nasaret (klon, ifølge O, er en nøyaktig kopi av en organisme utviklet fra en av organismens celler). Man må være oppmerksom på at O's språkbruk er meget fantasifull, svevende og virkelighetsgfjern, hinsides all fornuft.
Her følger O's egen beretning (nedtegnet etter magnetofon-opptak på Proton båndopptaker, båndhastighet 1 7/8):

Det jeg nå skal fortelle er sannheten og intet annet enn sannheten. Alt jeg vet om dette har jeg hentet opplysninger om i Klon-instituttets egen Database Klon-Tron.

En forskergruppe ved Klon-instituttet i Bonn, Vest-Tyskland, ville i all hemmelighet tilegne seg det berømte likkledet i Torino for om mulig å finne celler etter Jesus fra Nasaret for å klone ham tilbake til livet. Ryktet om dette sivet ganske raskt ut, og hele den kristne verden reagerte med harme og indignasjon på et slikt uhyrlig prosjekt. De mente det var helligbrøde, gudsbespottelse, den verste blasfemi, at det var latterliggjøring og hån av Bibelen som Guds ord og kristendommen som verdensreligion.
Forskerne ved Klon-instituttet lot seg ikke knekke av stormkastene. De var oppslukt av tanken på Jesu gjenkomst. Derfor dysset de saken ned og arbeidet i all hemmelighet.
Bak ryggen på millioner av kristne tilhengere ble Torino-kledet smuglet fra Italia til instituttet i Bonn. En nøyaktig kopi av likkledet ble så lagt på plass i Torino. Var troen sterk nok, ville selv en kopi greie seg.
Likkledet ble saumfart nøye. Man fant både hud- og blodceller med hele DNA-koden for oppbygging av en fullstendig menneskekropp intakt.
Selve klon-kammeret mned cellestrukturen ble plombert og bevoktet. Datamaskinen og robotene som ble satt til å styre Prosjekt Deum måtte pent følge begivenhetenes gang innelåst på ubestemt tid.
Det rette antall måneder gikk, og guttebabyen var snart moden nok til å fødes. I løpet av kort tid ble Jesus-barnet presset ut av en kunstig livmor og i armene på to roboter, egentlig kyborger - det vil si halvt menneske, halvt maskin - som var kledt i de riktige klesplaggene fra Jødeland. Jesus-barnet, som var meg, ble så lagt i en mobil data-krybbe som sto inne i en kunstnerisk utført stall med utstoppede sauer og esler omkring.
Gutten skrek og sprellet med armer og bein. Kyborgene Josef og Maria tok seg av ham og stelte ham som om han skulle vært deres eget barn. Måneder ble til år, og hittil hadde ingen mennesker vært inne i stallen. Da gutten var tre år, åpnet den forseglede luken seg, og tre menn kunne gå inn i det aller helligste.
De tre ble møtt av en flom med uforståelige gloser, for jeg ville prøve dem i morsmålet mitt.
-Hva i all verden er det han sier? utbrøt den katolske kardinal Vamirskij.
-Det minner meg om arameisk, sa den protestantiske lederen Benjamin.
-Ja, jeg tror bestemt det er arameisk, sa den ortodokse Mahlim.
Og det hadde han helt rett i.
-Hvordan skal vi da kunne snakke med ham og undervise ham? undret kardidalen seg.
Josef kom bort til de tre mennene.
-Nå, hvem er dere? spurte han.
-Jeg er Kaspar, sa Vamirkskij.
-Jeg er Baltazar, sa Benjamin.
-Og jeg er Melkior, sa Mahlim.
Jeg - som hadde forvirret dem med arameiske fraser - gikk nå over til tysk, noe herrene satte umåtelig stor pris på.
-Merkelig hva disse datamaskinene får til, sa Vamirskij.
-Nå skal vi se hva VI får til, sa Mahlim.- Vi får begynne med begynnelsen og lese fra Bibelen slik at han får lære om det som var før Jesus Kristus.
-Vil du høre eventyr? spurte Benjamin.
-Klart, svarte jeg, - er det like spennende som det mor og far har fortalt meg?
-Enda mer spennende, sa Mahlim. - Og så lærer du så mye...
Og de tre vise mennene lærte meg om skapelsen, Adam og Eva, Noah og arken, Abraham, Isak, om Josef og drømmene hans, om Moses og Mose-loven,ja, hele Det gamle testamentet med Mosebøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene, Jobs bok, Salmenes bok og alle profetene fra Esaias til Malakias.
Da jeg var 12 år gammel, kunne jeg storparten av dette utenat.
Deretter underviste de tre meg i stoffet fra Det nye testamentet. Det var jo den eneste måten jeg kunne få kunnskaper om meg selv på, for å si det slik.
-Slik var Jesus fra Nasaret, sa de tre vise mennene.-Og slik ønsker vi at du skal bli.
-Hvordan kan jeg bli det? lurte jeg på.
-Du er allerede på god vei til å bli det, sa Melkior.- Du er Guds sønn skapt av en jomfruelig skapning, ubesmittet og ren, utvalgt til å frelse verden og menneskene fra synden.
Selv om jeg på denne tiden var nærmere 20 år, syntes jeg det hørtes noe omfattende ut.
-Er ikke dette for mye for ett enkelt menneske? spurte jeg.
-Du er ikke bare et sant menneske, men også en sann Gud, sa Kaspar.
-Hva er det du prater om? utbrøt jeg.
-Jeg mener det jeg sier, sa Kaspar. - Men du vil forstå det senere.
-Forstå hva da?
De tre vise mennene stirret undrende på hverandre. Det virket som om de tenkte at jeg kanskje ikke var så gløgg av meg likevel.
-At du er utvalgt av Gud til å hjelpe menneskene opp av syndens gjørmehav, sa Baltazar.
-Guds sønn med ubegrenset makt og myndighet, sa Melkior.
-Sann gud og sant menneske i ett vesen, sa Kaspar.
Det høres helt forferdelig ut, sa jeg. Men det brydde de seg øyensynlig ikke noe om, for de hadde nok valgt meg som sin livsoppgave.
Evangeliene gikk greit unna. Likeså Pauli ord. Men det kom øyensynlig som en stor overraskelse på dem at jeg ikke var enig med Paulus når det gjaldt kvinnesynet og dette med hva som var Guds bolig.
-Hvordan kan kirkebygget være Guds hus når det er mennesket som er Guds ånds bolig?
De tre vise menn så ut som om de hadde blitt de tre tåpelige menn.
-Vi må sette deg litt mer inn i kristendommen, sa Melkior vennlig. -Du må lese og tro. Det går ikke an å tolke noe av det som skrevet står. Bibelen er Guds ord. Bibelen er sannheten. Du skal lære sannheten å kjenne. Etterpå blir du i stand til å frelse verden fra synden.
-Du skal bli som Jesus, for slik er du født! Sa Baltazar.
-Amen, sa Kaspar og foldet hendene.
-La oss be, sa Melkiro.
Så knelte de og ba Fadervår.

Jeg skjønte etter hvert at noe mystisk var i gjære. De tok bibelen fra meg en dag og sa de skulle ta vare på den for meg. Dette for at ikke urene tanker skulle dukke opp i hodet mitt!
Men de tre var preget av alderdommen. De glemte sine bestemmelser. Også når det gjaldt å holde bibelen unna meg.
En dag glemte den den svarte boka på kateteret. Jeg var snar til å gripe den og gjemme den under kappen min. Jeg rømte inn under en trapp på instituttet og begynte å smuglese evangeliene og resten av Det nye testamentet på nytt. Hele natta gikk, og det var sannelig en hel del av sannheten som virket temmelig usann. Ta for eksempel dette med Jesu ættetavle. Hvilken hensikt kunne det være med å ramse opp en lang stamtavle som startet med Gud og Adam og som endte med Josef, som likevel ikke var jesu far? Og hvorfor stemte ikke stamtavlen i to av evangeliene overens?
Dette med mettingen av de 5000 med noen få fisker og et par brød var for meg helt ubegripelig.
Jeg sovnet av under trappen og våknet ikke før langt ut på morgenen, da folk ramlet omkring på leting etter meg. Jeg snek meg usett inn på lære-rommet og satte meg rolig ned for å vente på de tre.
-Å, der er du, din lømmel! Utbrøt Melkior, uvant opphisset til ham å være.- Du må ikke holde gamle mennesker for narr slik, fy deg!
-Det var ikke pent gjort av deg, sa Kaspar.
-Bestemt ikke, sa Baltazar.
-Amen, sa jeg, for jeg hadde nettopp avsluttet en stille bønn om oppklaring og virkelig sannhet.
-Hvor har du gjort av bibelen? Ville Baltazar vite.
Jeg kikket rolig på vismannen, som nok etter hvert hadde mistet mye av visdommen sin i de små grå.
-Jeg kastet den, sa jeg.
-Hva gjorde du, sa du? utbrøt Kaspar.
-Han kastet den! Sa Melkior opphisset.- Du har virkelig kastet Guds ord!
-Uhørt! Freste Baltazar.-Ugudelig! Umoralsk!
-Begynner de skriftlærde å ane ugler i mosen?sa jeg.
De så helt lamslåtte ut. For meg så det ut som om de stirret på Djevelen og ikke på meg.
-Men vi kan og må ikke gi opp nå, like før målet er nådd! Sa Baltazar.
-Hvilket mål? Ville jeg vite.
-relsen fra synden for alle mennesker på jorden, sa Kaspar og hadde et fromt uttrykk i ansiktet.
-Nei, vi kan ikke gi opp nå, mumlet Kaspar.
Og slik ble det. De ga ikke opp i det hele tatt.
De hentet bare fram en ny bibel og fortsatte undervisningen og hjernevaskingen. De tre vise fortalte meg flere mysterier enn jeg kunne makte å svelge og forklare på en fornuftig måte.
-Dette er sannheten i Guds navn, sa Melkior om kvelden etter at undervisningen var avsluttet.
-Gud være lovet, sa Baltazar.
-Amen, sa Kaspar.
-Godnatt, sa jeg og gikk for å legge meg.
Jeg hørte bare et samstemmig sukk i bakgrunnen. De hadde nok sine tvil om de fikk meg på rett vei, deres rette vei.

Om natta satt jeg under trappa i kjelleren og leste evangeliene for Gud vet hvilken gang. Og mye fornuftig hadde denne forhistoriske Jesus sagt, men jeg fikk det ikke til å stemme med det de tre vise hadde fortolket og lært meg.
Ut på natta slo en tanke ned i meg som gjorde meg både engstelig og forbannet, men mest forbannet.
De tre vise hadde gang på gang understreket at de ville gjøre meg lik Jesus fra Nasaret. Mente de det helt bokstavelig, slik at jeg kunne vente meg korset?
Jeg reiste meg for å løpe opp til de gamle og gi dem en lekse om hva jeg syntes om opplegget deres, men besinnet meg og satte med ned for å tenke gjennom saken en gang til.
Nei, det kunne ikke være riktig at jeg skulle ende livet på et kors. Når jeg tenkte nærmere etter, hadde jeg jo ikke fulgt den historiske Jesus i ett og alt. Det kunne ikke være noen fare.
Men da jeg sovnet av all grublingen, drømte jeg forferdelig om døden på korset. Jeg våknet badet i svette og med hjertet helt oppe i halsen.
Var det slik Jesus hadde hatt det i Getsemane? tenkte jeg. Følte han seg like redd og ensom som jeg i dette mørke kjellerhullet?
Det var umulig å sove, så jeg troppet opp på lære-rommet en time før de tre vise.
Og jeg følte meg vettskremt!
-Nå, der sitter du, sa Melkior da han steg inn med de to andre i hælene.
-Godmorgen, sa de i kor.
-Den er langfra god, mumlet jeg.
-Du ser sliten ut, unge mann, sa Baltazar vennlig. - Har du sovet dårlig?
Jeg nikket.
-Da får vi ta korte undervisningsøkter og lange pauser i dag, sa Melkior like vennlig.
-Ja, og så koser vi oss litt sammen, sa Kaspar.
Da sprakk det for meg.
-Dere holder meg for narr! Utbrøt jeg. -Dere gir inntrykk av at jeg har en livsoppgave, men alt som venter meg er døden!
De tre vismennene bar glodde på hverandre.
-Nei, hva er det du sier! Sa Melkior. - Hvem har snakket om døden?
-Ja, akkurat det! Det er nemlig ingen som har snakket om den! Jeg satt med knyttede never nå.
-Det er en tid for å fødes, og det er en tid for å dø, sa Baltazar filosofisk. - Du har bare levd i tredve år, og du har mange og lange år igjen, et langt og begivenhetsrikt liv. Vi tre andre venter bare på den evige hvilen.
De satte seg tett inntil meg og pratet om trygghet og kjærlighet og Guds uransakelige veier. Det var en plan med livet mitt, sa de. En stor livsoppgave venter. Det var ingenting å frykte...
Det samme hadde de vel sagt til Jesus fra Nasaret, og så drepte de ham som en forbryter på korset!

Men dagen gikk forferdelig langsomt. Jeg hørte stemmer som en malende kvern, en ustanselig mumling og babling om evige sannheter og livets vei.
Det gikk inn det ene øret og ut det andre.
Da jeg igjen var alene om kvelden, leste jeg om korsfestelsen. Jeg kunne se det hele for meg. Det var som om jeg kjente smertene. Blodet raste gjennom årene. Svetten piplet. En lammende angst spredte seg som en sykdom i kroppen min.

Da jeg møtte de gamle neste dag, skjønte jeg at jeg hadde rett. Øynene deres fortalte at målet snart var nådd. Jeg sa jeg ønsket lange pauser i dag, og de sa det var greit. Men jeg måtte holde meg i nærheten, prekte de.
Helt tilfeldig rotet jeg meg inn i en av de forbudte avdelingene. Der fant jeg maskinene som fortalte meg den endelige sannheten. Store skjermer på veggene hadde bilder av et enormt kors med en fastspikret mann hengende som en visnet blomst. Mannen var meg.
Med gråten i halsen kunne jeg lese meg fram til alt det jeg nå har fortalt dere. Og alt er sannhet.
Det kunne ikke være noen mening i dette. Hvilken planlegger kunne forsvare en slik behandling av et medmenneske? tenkte jeg.
Jeg stakk ut av denne enorme salen og kastet meg på senga, helt utmattet av det jeg hadde opplevd. Det var nesten utrolig at jeg klarte å sove om natta.
Om morgenen da jeg våknet, var bestemmelsen tatt. Jeg ville forsøke å rømme fra døden.
Etter den første undervisningstimen ba jeg om en forlenget pause, og fikk det.
Jeg hentet bibelen fra kjellerrommet og stakk den inn under klærne. Permen hadde løsnet, så jeg hadde puttet det hele i en lerretspose.
Deretter gikk jeg til korridoren som ledet til utgangsporten. Jeg måtte gå gjennom en stemme-kontroll, så gled dørene til side.
-Etter ti minutters luftetur lyder signalet, sa en metallisk stemme i veggen.
-Ja, jeg vet det, sa jeg.
Så kom jeg ut i luftegården og skyndte meg mot muren som omga instituttet. Jeg hadde ingen anelse om hvordan livet utenfor artet seg.
Da jeg nådde hovedporten i muren, kom en ny beskjed fra datamaskinen som kontrollerte instituttet.
-Du kan ikke gå lenger, sa den.
-Åpne porten! utbrøt jeg.
-Den kan ikke åpnes for deg! sa stemmen kaldt og rolig.
-Jeg gir en god dag i å diskutere med deg! svarte jeg og begynte å klatre oppover muren.
-Du kan ikke gjøre det, sa stemmen like rolig som før.
-Å, jaså? ropte jeg og var allerede på toppen av muren.
-Du har forbrudt deg, sa stemmen. - Alarmen går!
Da hoppet jeg ned på bakken og begynte å løpe mot noe som lignet en by.
Mens lyden fra en ulende sirene spredte seg, tok jeg sikte på nærmeste gate for å forsøke å finne et skjulested. Jeg håpet byen var så stor at jeg uten særlig problemer kunne stikke meg bort.
Men byen var liten og temmelig oversiktlig.
Jeg nådde snart bygrensen, og fremdeles kunne jeg se den ruvende muren rundt instituttet bak meg. Den jamrende alarmen var overalt.
Det merkelige var at jeg ikke så tegn til liv noe sted. Dørene og vinduene i husene langs gaten jeg løp gjennom, var som lukkede øyne. Det var ingen nysgjerrige ansikter bak gardinene.

Jeg sprang fortvilet mot nærmeste dør, men den var også stengt. Og slik var det med alle dørene i husene langs gaten. Finnes det ingen som kan redde meg? tenkte jeg og kjente skrekken vokse. Er jeg hjelpeløst fortapt? Jeg sprang gjennom nærmeste tverrgate til venstre og forsøkte alle bygningene i neste hovedgate, men forgjeves. Alt var lukket og låst. Det var som om de som befant seg bak dørene og vinduene ikke ville blande seg i det som foregikk bak murene i sentruk av byen.

Alarmen ulte fremdeles, og med ett hørte jeg en rumlende lyd av hjul på asfalten bak meg. Jeg tverrvendte og så to hester forspent en stor kjerre komme for fullt firsprang oppover gaten fra instituttet. Jeg ble helt paralysert og sto bare og stirret med vidåpne øyne på at hestevognens herre stanset like foran meg med prustende hester. Det var instituttets allmektige leder Kafas.

- Det nytter ikke å flykte fra sin skjebne, sa han endelig.

Jeg var for lamslått til å si noe. Sto bare som en livløs statue.

- Stig bare ombord i vogna, fortsatte Kafas.- Det nytter ikke å gjøre motstand.

Det var ingen vei tilbake. Jeg adlød som en hund. Kafas smekket med munnen og fikk hestene i gang igjen.

På turen tilbake gjennom byen kunne jeg skimte bleke ansikter bak de fleste gardinene i bygningene rundt meg. Husene hadde ikke vært døde likevel.

- Stig ned, sa Kafas da vi var kommet innenfor instituttets murer igjen. - Du er ved veis ende.

Utenfor hoveddøren ventet de tre vise på meg. Jeg senket blikket. Orket ikke se på dem.

- Kjedet du deg hos oss? spurte Melkior.

- Har vi vært uforskammet? sa Baltazar.

- Eller uvennlige? sa Kaspar.

Jeg forholdt meg taus, gikk opp trappen og inn bak alt stålet og glasset i instituttet.

Neste dag ble jeg hentet av en gruppe menn. Jeg skjønte med en gang hva som ventet. Prosjektets konklusjon nærmet seg. Uten et ord kledte de på meg en rød kappe. Deretter plasserte to menn utkledt som romerske soldater en tornekrone på hodet mtt. Så ble jeg ført ut i hallen og hånet og spottet av statistene i dette groteske skuespillet. Jeg kjente blodet piple nedover pannen og kinnene. Det var som jeg gråt blod. Så lempet de tverrtreet av et kors på skuldrene mine og tvang meg til å bære det oppover den bratte stien til henrettelsesplassen, en tro kopi av Golgata. Jeg besvimte etter dne tredje spikeren. Den som gikk gjennom høyre ankel. Da jeg igjen våknet, kunne jeg såvidt skimte et stor publikum som satt i amfi nedenfor meg. Jeg antok det var instituttets forskere som skulle se til at alt gikk rett og riktig for seg. Mens jeg hang der, kom en soldat og stakk meg i siden med en lanse. Jeg skrek av smerte og besvimte for annen gang.

Det var som jeg brått ble kastet gjennom en lang tunnel inn i det evige mørke.

Men det var ikke det evige mørke.

Da jeg igjen kunne slå opp øynene, var jeg hos Karen og Simon i Støa."

Kommentarer:

Dette var O's egen beretning, helt autentisk og slik den foreligger på magnetofon-båndet. For undertegnede virker denne lange fremstillingen som en opplesning av en novelle. O forholdt seg avslappet og rolig under hele fortellingen. Undertegnede synes den viser med all mulig tydelighet at O representerer et historisk unikt eksempel på paranoia prophetica.

O's taleerdighet er kolossal. Han legger ved enhver anledning i vei med filosofisk-religiøse betraktninger og opptrer som om han står på en talerstol og beretter fra skrevet manuskript.

Karakteristisk for ham synes å være en trang til å fremheve seg selv som enestående, med svar på all verdens problemer. Han kan virke skarp og slagferdig, han har alltid svar på rede hånd. Det er i virkeligheten umulig å diskutere med ham, da han alltid argumenterer ut fra sin spesielle oppdiktede fantasiverden eler tankeverden.

Rent intellektuelt står han dog fullt på høyde. Ved intelligensprøve etter "Point Scale"-metoden finnes en intelligensalder 17.

Ved mine undersøkelser er det klare holdepunkter for at siktede er en defekt type, med klare paranoide trekk. hans oppfatning av seg selv som Jesus og hans spesielle tolkninger av Bibelens budskap gjør at han helt klart vil komme til å skape uholdbare tilstander i et sårbart samfunn som etterkrigstidens Norge.

Etter min mening bør befolkningen spares for den belastningen en slik defekt type vil påføre den.

Anbefales overført til lukket avdeling ved Rønvik sykehus snarest mulig.

Bodø, 10.oktober 1945

Knut Engebretsen

sign.

12

Det er slutten av oktober. Simon har drevet heimefiske et par ukers tid, men det blir ikke noen særlig fangster å snakke om. De siste dagene har Karen mast om å få dra til Bodø for å besøke draugen, som hun fremdeles kaller ham. Hun har følelsen av at han ikke har det særlig bra der han er.

Hun kaller det intuisjon. Simon kaller det tullskap.

Vel, hun får ikke tid til å dra så lenge det er fisk å ta vare på. Saltet torsk, Røkt torsk. Hermetiserte fiskeboller. Det som blir til overs, henges på hjell. Noe av det skal bli prektig lutefisk til jul. Men det er mye strev fram til da.

- Kjem du med enno meire fesk som æ må prekevere! utbryter Karen og er oppriktig oppgitt når hun ser Simons fangst. Den er for liten til å selges i Nordvika, og for stor for henne å ta vare på akkurat nå.

- Korsen skal æ få tel å reise med all dennan fesken ligganes?

Simon rister på hodet. - Du må vente tel fangsten e så stor at æ kan gå tel Nordvika med han, svarer han.

- Æ har venta lenge nok nu, sier Karen og er kvass i blikket.

- Det e nu berre gådd en par-tre vekke sian du hørte nytt om draugen, beroliger Simon henne.

-Skal det gjær mæ rolig?

- Det var nu liksom meininga.

- Æ blir ikkje rolig før æ ha sedd tel han, og det veit du!

Og Simon må bare gi seg over. Hun er ikke til å stagge. Like sta er hun som resten av familien hennes. - Du får pakke i morra, så skal æ frakte dæ tørrskodd tel Nordvika. resten får du klare sjøl. Bussen sørover skulle vel ikkje så forbanna kostbar.

Han tar tak i haka hennes og rekker henne nærmere. - Men du får finne dæ et bellig pensjonat i byen! Nokka luksu-opphold på hotell har vi ikkje råd tel!

Hun legger armene rundt halsen hans og klemmer ham. - Æ lurte berre på kor det hotellet skulle være.

*

Det er reint rart å reise med buss. Men veiene er skrale. Det er mange sår etter krigsårene som ennå ikke er leget. Det verste er likevel ferga over til Røsvik. Hun kan ikke huske at den var så ille.

Etter et kort opphold på Fauske, hvor folk flest er opptatt med å skape seg en ny tilværelse etter fem års okkupasjon, går ferden videre langs Skjerstadfjorden til Bodø. Det synet som møter henne da de når byen, eller rettere sagt restene av den, vil hun aldri komme til å glemme så lenge hun lever. Sant nok har de hørt tiende om at Bodø var blitt bombet sønder og sammen, men å bli stil ansikt til ansikt med ruinene er en sterk opplevelse for henne.

- Men Herregud, utbryter Karen. - Æ trudde ikkje at det var så galt!

- Nei, det e mange som får sjokk når de ser det her kaoset, sier bussjåføren og kaster et hurtig nlikk på henne. - Det e vesst berre bra om snyen kjem tidlig i år og dekke over elendigheta!

Karen går ut av bussen like ved Rønvik-jordene og blir stående og hutre i veikanten. Hun ser bleik og desorientert ut. En eldre mann på sykkel stanser og letter på hatten.

- Godkveld. Er det noe jeg kan hjelpe fruen med?

Karen griper hardt om veska si og stirrer undrende på fremtoningen foran seg. Det må være en av øvrigheta så fint som han snakker, tenker hun.

- Ja,...hrm, kremter hun. - Æ skulle nu tel Rønvik sykehus.

Manne får et merkelig uttrykk i ansiktet. - Å, fruen er en av disse ulykkelige sjeler der borte fra, sier han og peker mot noen hvite bygninger omtrent halvannen kilometer unna. - Ja, ja, men det er både sikkert og visst at Gud har en mening med alt. For Han lar ikke en spurv falle til jorden uten at Han selv vil det.

Karen skjønner at det er en representant for den øverste øvrigheta som står foran henne i egen hellige person. - Æ skulle nu berre på besøk dit, sa hun.

- Så, så nå, sier mannen. - Da får fruen rett unnskylde så meget. Mitt navn er Sverdrup, domprost i Bodin. Han hilser galant med hatten og skrever over sykkelen igjen.

Karen synes han ser lite hellig ut. Domprosten kan muligens ha kjennskap til Gud og hans veier, men noen menneskekjenner er han nok ikke. Hun neier høflig og begynner å gå med hurtige skritt bortover det rette veistykket mot Rønvik sykehus for sinnslidende pasienter i Bodø.

Det er snart november og en bitende østavind feier over de nakne markene. Krumbøyd kommer hun seg i le bak noen ruvende bygninger og hiver etter pusten. Jammen er det kaldere enn hun trodde!

Hun hører noen romstere inne i bygningen og ser en dør stå på gløtt. Karen drister seg til å kikke inn. En mann holder på med noe tørrhøy der inne.

- Hrm, kremter hun for å vekke oppmerksomheten hans.

- Ja, ka det e?

Mannen retter seg opp og støtter seg til høygaffelen.

- Æ skulle besøke en kjenning på Rønvik sykehus.

Mannen slår seg plutselig på låret og gapskratter. Etter at den verste kula er overstått, humrer han bare lett og sier: - Vess han trur han e en hest, da e du kommen tel rette plassen! Det her e nemli stallen på Rønvik gård!

Karen står som lammet en stund, men skjønner etterhvert at han har god grunn til å flire av henne. Hun har aldri hatt vondt av spøk og lattersalver. Hun skal til å si at hun kaller den mannen hun skal besøke for draugen, men innser at det kanskje ikke er så lurt.

- Nei, nokken hest er han nu ikkje - ennu! Karen smiler på retter på skautet.

Mannen kommer bort til henne. Han er en firskåren og grovbygd kjempe i førtiårene. - Æ heite Karl. Du får unnskylde vess æ har såra dæ på nokken måte. Det va ikkje meininga.... Han kremter og ser alvorlig ut nå. - Sykehuset ligg like bortfør her til venstre.

Karen takker og smiler mot denne humoristiske, men brått så alvorsamme stallkaren. - Æ tåle nu litt av kvart. Æ e foldværing...

Karen sitter på en stol like foran Ole Jørstads enorme skrivebord. Det er som han er på post bak en uinntagelig festning av mahogni. Hun føler seg lita der hun sitter, men ser likevel rett inn i direktørens blå øyne som en evighet har betraktet henne.

Skal han ikke bestemme seg snart? tenker Karen og føler med ett at hun antagelig kommer til å krympe ganske snart.

- Hrm! kommer det høylydt fra mannen bak festningsverket. - Dette er en vanskelig sak for oss, fru Aslaksen, sier Jørstad og begynner å dra seg under haka med tommel og pekefinger. Det er som om han forsøker å hente fram det neste han skal si fra valkene der.

- Som nevnt ble han for snart en uke siden flyttet over til lukket avdeling. Han er ennå ikke ferdig med alle prøver og tester der. Det kan ikke skjules at han for tiden virker svært urolig, nærmest ute av kontroll. Hele tiden holder vi myndighetene informert.

Jørstad tar en liten pause. Lar liksom det siste han sa synke inn.

- Men æ ha spenka og spart og tatt den her lange reisa heilt aleina. Dessuten veit æ ka myndigheitan meine om han.

Jørstad betrakter kvinnen foran seg. venter liksom på fortsettelsen, men Karen er taus.

- Nå forhindrer jo ikke en slik tilstand besøk fra de nærmeste i visitt-tiden, sier Jørstad. - Når det gjelder Dem, fru Aslaksen, må vi jo kunne strekke oss en smule. De kommer langveisfra og er for nærmeste pårørende å regne.Vi vet jo ikke om noen andre.

Jørstad reiser seg og beveger seg utrolig lett fra forsvarsposisjonen sin og ut mot henne.

- De får ti minutter i dag. Kommer De i morgen kan De få forlenget besøkstiden, alt etter hvilken reaksjonen dette første møtet fra klientens side. Vel, så sier vi det.

Han tar henne i hånden og bekrefter avtalen. Karen kjenner ikke en grov arbeidsneve, men en myk og litt klam og blekfet kontorhånd med korte, lubne fingre.

- Dokker skal ha så mang slags takk, herr direktør, sier Karen og synes stemmen hennes plutselig er blitt så småfuglaktig. - Det skal bli godt å få sedd han nu...

13

Karen får sjokk da hun ser draugen. Det hvite håret henger langt og tjafsete rundt et blekt ansikt. han er kledt i tungpsykiatriens pyjamaslignende antrekk og ser himmelfallen på henne.

- Karen? Er det virkelig deg, Karen? utbryter han.

- Ja, det e mæ. Æ måtte sjå tel dæ.

Draugen kommer mot henne med subbende skritt. De altfor store filttøflene ser ut som auskar på føttene hans. Håret flagrer som et hvitt skaut i lufta. Karen synes det hele ser uvirkelig ut.

- Jeg ble hvithåret første natta i fengsel, sier han og omfavner henne. - Kom, så setter vi oss inn på dagligstua!

Han griper tak i handa hennes og leier henne inn på den halvmørke salen han kalte stue. Pleierne står vaktsomme i døra og følger med. Karen synes de ligner gråmåsen på jakt etter slog. Draugen snakker varmt om oppholdet i Støa og sier han er dem evig takknemlig for det de har gjort for ham. Karen bare lytter og lytter og får liksom ikke nok av denne varme, beroligende stemmen fra mannen de fant i naustet en stormnatt for tusen år siden. Det er som hun har kjent ham lenge.

Da de ti minuttene er gått, får hun beskjed om at hun er velkommen tilbake neste dag. Klienten har tatt det hele på en utmerket måte, sies det.

- I morgen skal jeg fortelle deg alt, sier draugen og klemmer henne skikkelig før hun går. Karen mister nesten pusten.

- Nå har jeg endelig fått klarhet om meg selv.

Karen ser på det bleke ansiktet hans med de mørkebrune øynene og den svakt buede nesen, og hun forstår at han mener det alvorlig. - På gjensyn i morra, sier hun og smiler til ham, undrende over hvor rolig og behersket han har vært hele tiden.

Hodet er fullt av tanker om draugen da hun legger seg for å sove på Sole Hospits. Østavinden hyler rundt nusnovene om natta slik at drømmene hennes blir onde. Hun våkner klam og kald utpå nattmorgenen mens en liten strime av lys vokser seg stadig større i østhorisonten bak Børvasstindene.

Klokka er såvidt fem. Hun setter seg opp i senga og vet at hun ikke får sove mer. Den siste drømmen er som en ond skygge i henne. Hun kaster et blikk ut gjennom vinduet mot den gryende dagen, som for å tvinge mørket i henne bort. Men det nytter ikke.

Korset fra drømmen som ennå sitter brennende på netthinnen, har plutselig materialisert seg i vinduet på rommet hennes. Sprossene som danner et hvitt trekors mellom glassflatene, kaster en mørk og truende skygge inn over det sprukne tregolvet mot senga hennes.

Karen grøsser og kjenner huden nuppe seg under nattkjolen.

Det er som hun fremdeles fryser da hun treffer draugen igjen om formiddagen. Karen synes ansiktet hans er blitt enda hvitere. Men de mørke øynene hans er forunderlig levende i alt dette hvite. Han omfavner henne varmt og hjertelig og ber henne sette seg. Mens hun nipper til en enkel kopp kaffe, begynner han å fortelle det han nå vet om seg selv, og han gjør det nøyaktig og detaljert, som for å overbevise henne om at dette er sannheten og ingenting annet enn sannheten.

Og hun tror hun er havnet på en annen klode, i en annen og mer skremmende verden, der alt er blitt så ubegripelig og forferdelig at hun må klype seg i armen for å kjenne om hun fremdeles er i live.

Da den utrolige historien endelig går opp for henne, fylles øynene hennes med tårer. Hun ser vantro på ham gjennom en uklar hinne av sorg og medlidenhet. Det er som om han ikke lenger er virkelig. Som om han ikke lenger eksisterer.

Han ser opp og møter blikket hennes, og hun skjønner at han ser tvilen og mistroen i ansiktet hennes.

Etterpå kommer stillheten.

14

Han som blir kalt Jesus, sitter i ensom stillhet mens hjernen forsøker å bearbeide og ordne kaotiske tanker. Han har merket forandringen: en økende uro og mistro. For ham er det bare en sannhet, men ingen forstår ham. Han var helt sikker på at karen ville tro ham. Istedet forlot hun ham med tårer og vantro i øynene. Det sa mer enn ord.

Dessuten vil de ikke la ham få sine egne bibeltekstene tilbake. Han har fått en norsk bibelutgave fra 1930. Det blir ikke det samme å stotre seg gjennom den som å bruke den tyske utgaven, selv om den var i løsark-form. Han er på leting etter en fortid for å finne en framtid. Kilden til dette er i hans egen bibel, for der har han alle notatene sine fra kjellerstudiene. Og dette har de altså beslaglagt. "For nærmere undersøkelser," som det heter. Å lete i den norske bibelen er som å lete etter et svar i et ufattelig landskap uten å ha kart.

Men han er den han er. Det er ingenting å gjøre med det.

Han stryker en dirrende hånd med tynne fingre gjennom det hvite håret. Var det omtrent slik den historiske Jesus fra Nasaret følte det i Getsemane? På samme tid et ørlite håp om å slippe unna og en visshet om at veien likevel var staket ut?

Han stålsetter seg og reiser seg for å gå ut i dagligstua. Langs veggene i den enorme salen sitter pasienter vaglet som høner i et hønsehus. Det er høyt og luftig under taket, men stemningen er så fortettet og tung at salen virker trykkende. Han har lenge innbilt seg at han hadde sterke nok skuldre til å bære en slik tyngde, men har etterhvert måttet innrømme overfor seg selv at han mange ganger har vaklet og snublet under det enorme presset.

Han står lenge i døråpningen og lar blikket vandre langs veggen. Her blir alle behandlet likt. Både de som tror de er noe, og de som er noe.

Blikket stanser ved Konrad, en røslig og mørkhåret mann som sitter og rugger att og fram med overkroppen like ved et av vinduene. Konrad er i femtiårsalderen, men han vet det ikke selv lenger. Han har vært fiser ehel sitt liv. Nå sitter han som et visnet blad i lyset fra en blek høstsol og tror han er prest.

Så er det Gustav med pukkelryggen, forlatt og ensom i en dyster verden av dødninger. Den tidligere kirkegårdsgraveren ble stilt overfor helvetes porter da han måtte grave en grav for sin eneste sønn etter en tragisk drukningsulykke før krigen. Alle kaller ham Spaden.

Det er kontormannen Lars P, eller Teddy, som prøvde å redde det som reddes kunne under den forferdelige bombingen av Bodø, men som mistet både kone og to barn. Nå sitter han og klemmer en medtatt teddybjørn som har tilhørt en av ungene, og gråter lydløst og ensomt.

Og det er Josef Nilsen, som på fortvilet flukt fra sin landssvikdom rømte langt inn i galskapen istedet.

Han som kalles Jesus går ut på golvet, forsøker å te seg normalt i alt dette unormale, men pleierne begynner straks å tiske og hviske i krokene. Han kaster et hurtig blikk på dem og merker de hånlige uttrykkene i ansiktene, en slags overbærende masker utenpå usikkerheten og utryggheten som brenner inne i dem.

For ingen kan påstå at å ferdes i et grenseland som dette gir menneskene tilbake troen på at det gode en gang skal seire over ondskapens åndehær i himmelrommet.

Han både tilgir dem og unnskylder dem for det de sier, og det de gjør. For de vet kanskje ikke hva de gjør?

- Nå, e det du, Jesus, som e ute og går? spør en av pleierne, han som kalles Olaf, en ung, kraftig og lyshåret mann med blå øyne som egentlig sier noe helt annet enn det munnen flyter over med.

- Jesus, Jesus, Jesus! begynner de vaglede mannskroppene å messe omkring ham. - E det du, Jesus?

Han stiller seg midt på golvet og hever hånden. Han føler han må si noe fornuftig. Noe som kan stilne denne stormen som langsomt bygger seg opp i krikene og krokene.

- E det du Jesus? spør Josef Nilsen fra en mørk krå, spottende av galskap. - Kom du bærre, æ e jo en av deseplan dine. Han...han...Ka va det no han heitte igjen? Han...han...jo, han Thomas va det. Han vantro Thomas! He-he-he!

Galskapens latter flyter omkring som forvirrede sommerfugler. Olaf Pleier kommer bort til den de kaller Jesus og sier:

- Skal di preike litt for oss noe igjen?

- Jeg tenkte kanskje jeg skulle fortelle en lignelse om såkornet og....

En av de andre pleierne iler til og griper Olaf i armen. - Lat han no få det som han vil, Olaf! Ka ondt kan no det gjør?

Olafg ser på Knut, den andre pleieren, og får et hånlig uttrykk i øynene.

- Har tysker-Jesus'en frelst dæ og, ka?

Knut bare rister på hodet og setter seg i en stol ved siden av Josef Nilsen. Knut kjenner godt til Olafs bitre tyskerhat etter at faren hans ble skutt i kampene ved Narvik.

- E du vorten frelst? vil Josef vite og ser på pleieren med tomt blikk. - Va det du, Jesus? Va det du?

Josef veiver med armene mot ham de kaller Jesus og gliser med nakne gommer. Gebisset holder han i ene handa like oppunder nesen på mannen med det hvite håret.

- Gjer du mæ nye teinner i kjeften, så sk æ tru på dæ! Høre du? Nye teinner!

Så drønner latteren hans gjennom salen og vekker noen av de slumrende i dårekista.

Han som kalles Jesus ser bedrøvet på Josef. - Jeg har aldri vært noen tryllekunstner, Josef, sier han rolig. - Men er det et nytt gebiss du vil ha, er jeg sikker på at pleierne kan hjelpe deg.

Han ser på Knut. Olaf sitter ved døra og stirrer med hatefullt blikk på den hvithårete tysker-profeten.

Knut nikker samtykkende. - Vi skal sjå på gebisset ditt, Josef, sier han. - Men ikkje før i morra.

Pukkelryggen Gustav kreker seg bort til profeten og myser med de nærsynte øynene sine. - Ka med de pukkelryggede? Skal de arve jorda, hæ?

Profeten rister bare på hodet over uforstanden når det gjelder biologiske lover. Dette er ike noe blivende sted hverken for ham eller de andre ulykkelige sjelene i denne skyggenes dal.

Konrad har våknet til liv. Han setter sin ruvende skikkelse ytterst på stolkanten, kremter seg opp og sier med grov røst: - Lat no han Jesus vær i fred. Han er sliten etter Bjerg-predikenen og vel kvil sæ litt.

Ansiktet hans er lagt i alvorlige folder. Det er presten som taler. - Salige er de enfoldige, thi de skal arve jorden....

Så setter han seg tilbake i stolen igjen og slokner hen. Han er som gjøken i et gjøkur som sendes ut hver time for å vekke folket.

- De enfoldige, de enfoldige, det e oss det! Det e jammen oss, det! roper Gustav. - De enfoldige og de pukkelryggede!

* *

Om kvelden gråter Karen seg i søvn ved siden av en like ulykkelig Simon i Støa. Hun har fortalt om draugens nye og forferdelige historie, og det er verre enn et mareritt. Et ukjent menneske i naustet deres for en mannsalder siden, som ikke har gjort en katt fortred, skal tilbringe sine leveår på galehuset i Bodø.

Hun har ikke i sin villeste fantasi innbilt seg at draugen hører til blant de havgale, men møtet med ham har åpnet øynene hennes til sjeledyp hun ikke trodde fantes. Den store skyldfølelsen brenner seg fast i sjela hennes, for hun har vært med på å forråde ham og sendt ham til ulvene. Han var ikke slik da han kom. Han var et ubeskrevet blad. De arresterer ham som en landssviker, sperrer ham inne slik at håret visner og blir hvitt på en eneste natt. Man kan bli gal av mindre.

Slik maler kverna i hodet hennes om natta. Ei kvern som er langt verre enn den som maler på havsens bunn i eventyrene. Dette er kverna som maler de medskyldige til frynsete nervebunter. Om morgenen våkner hun med puta våt av tårer. Men selv ikke dette kan drukne skyldfølelsen.

 

15

I sovesalen med alle sine ulyder om natta, sitter han de kaller Jesus i senga med foldede hender i stille bønn for seg selv og sine medmennesker.

I senga ved siden av til venstre ligger Lars P på rygg og snorker mot takmørket. Til høyre ligger Konrad Prest og sover med halvåpne øyne. Det er som om han vil ha med seg alt som skjer om natta også. Det hvite i øynene skinner trolsk i det mørke ansiktet hans.

Det er aldri helt mørkt i sovesalen, for mange av pasientene er mørkredde. Dessuten er det noen som alltid må nattpisse uansett om blæra er full eller ikke.

Han avslutter med å be Fadervår, og det forundrer ham at alt han tenker og sier inne i seg er tysk, bare tysk.

Han lurer på hva de gjør med bibeltekstene hans. Og hva har de gjort av klærne hans?

Han legger seg godt til rette og forsøker å roe seg ned til et par timers blund, men øynene trekkes uvilkårlig mot sprossene i de svære vinduene i sovesalen. De første spirene av lys vokser utover vindusglasset og forandrer sprossene til et kors, et mørkt trekors mot en stadig lysere glassflate.

Og skyggen av korset tegner seg skarpere og skarpere mot det trehvite golvet og eter seg innover mot senga hans.

Angsten griper tak i ham, og hjertet knyter seg. Han lukker øynene for å slippe unna, men netthinnene gjenspeiler et brennende kors mot en beksvart himmel, som et ondt varsel om forestående lidelser.

Han snur ryggen til for å utsette møtet med den nye dagen.

Klokka sju er det vekking. De som er dopet, får ligge til ni. Det er ikke mulig å få liv i dem før da likevel.

Han har ligget våken lenge. Den økende støyen fra medpasientene virker skremmende. Han tror ikke han kan holde ut dette stort lenger. Morgenskiftet er raskt og effektivt, med rumpevask og tøyskifte for de som ikke er gangføre. Konrad tar til med morgenulinga mot pleierne. Han er utålmodig. Vil ha maten straks.

- E det sjyver så fer eg med ein gong! roper han. - Om det blir mat eller ikkje!

Den unge og blide pleieren Rolf forsøker å roe ham ned med noen spøkefulle bemerkninger, men Konrad har bestemt seg for å dra på sjøen uansett, han.

Lars P sitter fremoverbøyd i senga og stirrer på den hvithårete i nabosenga. Øynene hans er røde av morgengrettenhet, et varsel om at når han endelig åpner munnen, er det ikke for å si godmorgen.

- Ka e det du stirre på mæ førr, din hælvetes nazist-Jesus!

Han som fikk denne oppløftende hilsenen, senker blikket og håper det er nok til å lukke munnen på Teddy.

- Ka farsken, tørr du ikkje sjå mæ i auan heller!

Teddy er ikke den som er den mest konsekvente i ord og gjerning.

Han de kaller Jesus ber om å få dusje og blir låst inn på badet. Med en glovarm dusj vil han dempe noe av kulda og angsten han føler etter den lange natta.

Han begriper ikke hvorfor han skal leve sitt liv bak lukkede dører sammen med mennesker som forsøker å knekke ham. Det er som om han opplever livet bak murene igjen - for en evighet siden. Å dø er ikke bare å dø, men å våkne og stå opp til et slags liv som er verre enn døden.

Det varme vannet strømmer nedover den magre kroppen. Det er som det vil dekke ham, skjule ham, oppfange ham.

Han husker plutselig smerten i siden etter lansespissen og den merkelige varmen fra blodet som strømmet nedover magen og bena hans. Huden nupper seg mens angsten eter seg stadig dypere inn i sjela. Det er nesten ikke til å bære.

Brått stirrer han nedover seg fordi han føler at blodet fremdeles pumper seg vei ut av ham. Han strekker begge armene ut av den flommende blodstrømmen og ser liksom to dype kutt i håndleddene der blodet pulserer ut som av en utømmelig kilde.

Så husker han sammenhengen. Sprossene i vinduet. Korset. Spikrene. Lidelsen og mørket. Det velsignede og befriende mørket.

Mørket.

Men ikke det evige mørket.

Pleierne finner ham bevisstløs på badegolvet. Det hvite håret beveger seg som en tangvase i vannstrømmen. Det er som en latterlig, hvit glorie rundt hodet på den tyske Messias i dårekista.

De trekker ham raskt ut av denne syndfloden og bærer ham ut på en båre.

De fattige i ånden har samlet seg utenfor døra og venter på påskelammet som er ofret der inne, flere måneder for tidlig.

Gustav strekker hals for å beskue den livløse profeten på båra og kan ikke dy seg.

- Kor lang tid treng du på å stå opp, Jesus?

Men han trekker seg stille tilbake da han ser den livløse kroppen med det bleke ansiktet og tjafsete og våte håret. Det er som alvoret har nådd fram til Gustavs hjerne for aller første gang.

- Æ meinte det ikkje, Jesus! Høre du? Æ meinte det ikkje!

- Trur du han hørte dæ, din tosk der du står! sier Josef og gliser.

Gustav setter seg på golvet og gråter som en liten unge. De andre pasientene står rundt ham som en slags skog av trær for å beskytte ham. Trær uten røtter. Trær uten lys og mening.

Det hele er over på et øyeblikk. Døra smeller igjen. Jesus er borte. Verden er ikke lenger slik den en gang var.

Til og med Olaf er rystet inn til margen.

16

 

- Det er to forhold jeg må ta opp med deg, sier Enride Koch og sitter med foldede hender inne på Jørstads kontor. Det er ikke fordi politimesteren føler seg spesielt religiøs i denne saken at han gjør det, men fordi det virker beroligende på ham. - For det første er det de tyske bibeltekstene hans…

Koch banker med pekefingeren på bunken av papirer som ligger på Jørstads skrivebord.

-Papiret de er trykt på finnes ikke i Norge, heller ikke er de av samme slag som tyskerne brukte her til lands under krigen. Ifølge den tyske lederen for avviklingen av tyske installasjoner i Norge eksisterer det ikke i Tyskland et slikt vannmerke som er benyttet på disse.

Igjen tapper han med pekefingeren på papirbunken.

Jørstad ser ut il å ta det hele med knusende ro.

- Det er du som er etterforskeren i denne underlige saken, sier han. - Jeg har bare plassert ham på et midlertidig oppholdssted, et slags venterom, i påvente av at dere skal finne ut av dette mysteriet.

- Det kan hende han får vente lenge, sier Koch med alvorlige rynker i panna. - Det andre forholdet jeg nevnte, er dette med klærne hans.

Jørstad glimter til med en slags nysgjerrighet bak direktørmasken.

-Klærne hans?

-Ja, klærne hans. De består av fibre vi ikke finner i noe slags tøy i dag. Verken her eller andre steder…

Jørstad begynner å fingre nervøst med en fyllepenn.

-Vil du at jeg skal sitte her med alvorlig mine og tro blindt på det du serverer på en vanlig onsdag formiddag? Spør Jørstad. Men innerst inne vert han at Koch aldri farer med tull og tøys i slike saker.

-Rapporten er helt entydig, det er alt jeg kan si, svarer Koch og blir mer sammenbitt enn noen gang. - Hvis jeg skal si min ærlige mening, herr direktør. Så skulle jeg ønske at jeg slapp unna dette…

De to mennene stirrer nesten hjelpeløst på hverandre. Det er som om de har nådd en grense de aldri vil våge - enn si noen gang vil bli i stand til - å overskride.

 

Turen hjem er som et langt mareritt.

Hun ser Simon stå på buss-stasjonen og vente på henne. Men det er som det ikke angår henne lenger.

Simon er spent som en guttunge på julaften. Men ansiktet hennes bærer ikke bud om salighet og glede.

Karen står som en saltstøtte foran ham, og øynene hennes fylles med tårer når hun ser inn i hans.

-Herregud, Simon! Sier hun, og gråten skaper skjelvinger i stemmen. - Det e som æ e i ferd med å rives sund! Vi har kasta han tel ulvan! Det e synda som ingen kan telgje oss! Ingen!

Simon holder henne tett inntil seg for å dempe noe av sorgen og skyldfølelsen, men han kjenner at det er i ferd med å bringe også ham ut av fatning.

Det er som høststormen begynner å røske i sjela hans.

 

Fortsettelse i DEL 3: Ringen er sluttet

 

Tilbake til STORMNATTs hovedside

Til Del 1: DRAUGEN

Til Del 3: RINGEN ER SLUTTET

Tilbake til treffpunkt FABULA