Dag Ove Johansen

S T O R M N A T T

DEL 1: DRAUGEN DEL 2: VENDEPUNKTET DEL 3: RINGEN ER SLUTTET

 

DEL 3: RINGEN ER SLUTTET

"Va det du, Jesus
va det dæ vi mesta igjen
va det sjansen til livet
vi lemesta no igjen"


Åge Aleksandersen

 

17. kapittel 18. Kapittel 19. Kapittel 20. kapittel 21.kapittel 22.kapittel 23.kapittel 24.kapittel 25.kapittel Epilog

 

17

 

Og på den tredje dagen sto han sannelig opp! Flirer Josef. Han stirrer med blanke øyne på ham de kaller Jesus. - Kor det går? Eller går det ikkje i det hele tatt?

Så setter han seg plutselig tungt ned på en stol og har liksom glemt det hele.

Han som kaller seg Tysker-jesus, profeten, Messias, kjært barn har mange navn, får med subbende og langsomme skritt mot et av de svære vinduene på vestveggen og stirrer ut mellom kors-sprossene. Det er som om han søker etter noe han innerst inne ved han aldri vil finne der ute.

Innimellom stirrer han på håndleddene sine, som om han kanskje finner svaret der. Marerittet sitter fremdeles fast i ham. Det plutselige temperaturfallet, stupet rett ned i badegolvet og mørket har tatt et stort jafs av sjela hans. Ikke en gang det vakre lyset utenfra kan lege mørkets sår.

 

Han snur seg mot de vaglede dårekistelemmene langs veggene, og en kuldegysning går gjennom kroppen hans.

Jeg må ut! Jeg må bort! Jeg må hjem!

Med ett er tankene krystallklare i hodet. Det er som en grumset hinne er fjernet fra øynene hans.

-Nå eller aldri!

Han går med rolige og bestemte skritt mot en av pleierne ved døra og spør om å få gå på toalettet. Det hele virker så enkelt nå. Alle de små bitene har liksom falt på plass.

-Ikkje nokka golv-svømming denne gongen! Smiler pleierne.- Dett du no, så slår du dæ sekkert i hjel!

Han blir låst inn på toalettet. Og ganske riktig, det er et lite vindu øverst på veggen, og det er stort nok til en mann av hans størrelse.

Den lyse gluggen er øyet til friheten! Nå skal han bort fra tvangen - for alltid!

Han klatrer lynhurtig på klosettskåla og løsner haspene på det topphengslede vinduet. Det er ingen stormhake på karmen, men han klarer å heise seg opp etter hendene og presser samtidig vinduet ut med hodet.

Han stirrer plutselig nedetter en gråhvit yttervegg mot høstgule gresstuster på bakken nedenfor. Langsomt lirker han kroppen ut, centimeter for centimeter, til han henger etter tærne i vinduskarmen og forsøker å nå bakken med hendene. Men det klarer han ikke.

Tærne makter ikke tyngden lenger, og han faller på hodet ned i gresset. Han har åndsnærværelse nok til å krøke seg sammen til en ball og ruller bortover marka.

Det er en kamp mot tiden. Snart banker pleieren på døra og vil ha ham ut.

Da han spurter mot nærmeste uthus og går i skjul bak mørke vegger, mener pleieren at toalettbesøket er over.

Det blir et forferdelig oppstyr da de finner toalettet like tomt som Jesu grav på selveste påskemorgenen. Josef sier at han sikkert har tatt himmelfarten allerede.

Det er bitende kaldt for fullt påkledde bodøværinger. Flyktningen fra Rønvik kjenner kulda ete seg gjennom det tynne bomullstøyet i pyjamasen for å lamme den skjelvende kroppen hans.

Han løper for livet.

Slik han løp for livet et annet sted, i en annen tid. Det er som en bitter smak i munnen, en gjentagelsens onde sirkel ingen kan slippe ut av.

Til han finner en velsignet klessnor med tykke vadmelsklær.

Han røsker det ned av snora og trekker det raskt over den tynne pyjamasen. Det er som han har fått en liten utsettelse, en bekreftelse på at tiden har stanset og ventet på ham.

De nakne tærne kikker fram under buksekanten. Det er sokker og skikkelig fottøy som mangler.

Han finner raskt et par skikkelige heimstrikka lester og trer dem på føttene. Så kikker han seg hurtig omkring for å se om folk har fått øye på ham, men alt er stille. Vinduene og dørene er lukket. Det er som husene er tomme, livløse, uten nysgjerrighet og omsorg.

Så er han freidig nok til å åpne en dør i et bislag og henter kjapt ut et par svarte kalosjer. Det er absolutt bedre enn ingenting.

Mens han går hurtig langs husveggene, like under vinduene som er bygningens øyne, er de fremdeles som slått av blindhet og tomhet og lar flyktningen være i fred.

Smått kaster han et blikk bak seg for å se om noen er i hælene på ham, men alt er stille og rolig. Så merkelig stille og rolig. Han innbiller seg plutselig at han hører tordenen fra drønnende vognhjul og kjenner dødsskyggen fra Kafas trenge seg inn i sjela. Han stanser og snur seg for å overgi seg uten motstand, men gata er tom.

Dødsangsten har igjen spilt ham et puss.

Så begynner han ø løpe inn blant ruinene. Han vet han må spørre noen for å finne det han leter etter. Det er begynnelsen av november, og himmelen har liksom trukket seg sammen til en eneste stor sky for å slippe høsten løs for alvor. 

 

 

18

 

Koch er den første som får beskjed om rømlingen. Han er egentlig ikke overrasket.

-Det er forskjell på ham og de andre, humrer han bare i telefonen. - Han ville vel bare skifte miljø, tenker jeg!

Jørstad i den andre enden av telefonlinjen synes ikke det minste om Koch humor. For en mann med det hele og fulle ansvaret i denne saken synes han det er direkte upassende.

-Jeg håper inderlig at det De nettopp sa var en forsnakkelse, herr politimester! brummer han i røret.

Han er så høyrøstet at Koch må holde røret på en armlengdes avstand for å beskytte trommehinnene mot vibrasjonene.

-Ålreit, ålreit, min gode direktør! sier Koch. -Jeg innser alvoret i situasjonen. Vel, hvis jeg skal si min ærlige mening som saken, tror jeg deres klient bare er på en aldri så liten lynvisitt i byen. Han kommer nok snart tilbake når sulten melder seg, tenker jeg. Hvor skulle han forresten gå? Han har ingen slektninger og venner her i byen, så vidt meg bekjent….

Så humrer han igjen og sier ironisk:

-….bortsett fra enkelte sjeler som har ventet på hans gjenkomst i snart to tusen år. Men de er vel neppe hjemme for å ta imot ham!

Jørstad blir taus i den andre enden. Koch lytter intenst, men er samtidig redd for å miste hørselen hvis tordenen skraller. Det eneste han hører, er en økende tungpustethet fra direktørens side, noe som tyder på at han er i ferd med å ta sats.

-Det der var meget uærbødig og uforskammet sagt av Dem, Enride Koch.

Jørstad er overraskende behersket. Koch kan for første gang holde telefonrøret tett inntil øret som andre folk.

Et par tunge pust, nesten som dype sukk, så fortsetter Jørstad.

-Man spøker ikke med slike ting, her politimester. Jeg trodde De visste at jeg og min familie er personlig kristne mennesker som har fått dette kallet med å ta vare på disse minste av Guds skapninger blant oss. For oss er det De og denne….denne…Jesus-personen står for den reneste gudsbespottelsen, den reneste blasfemi.

Jørstad kremter for liksom å samle nye krefter.

-Jeg tror nok at vi som er av den rette tro og innstilling ville gjenkjenne Vårherre når han en gang kommer igjen for å dømme levende og døde.

Igjen kremter han. Det er som han kjemper for å ta seg sammen, beherske seg og snakke som en nøktern mann.

- La nå dette ligge. Jeg må be Dem om å ta kontakt med Karen og Simon Aslaksen så snart som mulig. For meg er det nærliggende å tro at min klient er på vei nordover. Jeg var helt sikker på at De ville anse disse to menneskene for min klients nærmeste og derfor helt logisk og naturlig ville ta kontakt med dem. Men her har jeg tydeligvis tatt feil av Dem, noe jeg på det sterkeste beklager….

Koch har egentlig lyst til å strekke ut en lang arm gjennom telefonledningen og riste litt i denne oppblåste pietisten, men han vet han har ingen rett til det. Ingen som sitter i glasshus kan kaste stein uten at hele byggverket ramler ned over eget hode og skjærer en til blods.

-Jeg skal sende telegrammet med en gang, sier han bare. -Adjø, herr direktør.

Enride Koch legger på røret, tar tak i sveiva for å ringe sentralen. Men sveiva glipper ut av fingrene hans. Han er svett og klam i hendene etter Jørstads moralske kanonade.

Vel, tenker han med seg selv. Slik er det å få smake av egen medisin. Det var vel egentlig på tide!

Etter å ha avlevert teksten i telegrammet til folkene i Støa, henter han fram en pakke South State fra skuffen. Han knipser fram en sigarett, setter seg til rette i stolen og planter beina godt på skrivebordet.

Nå, min gode politimester. Finnes det overhodet noe som kan overraske deg lenger?

Da banker det på døra. Koch grynter et kom-inn mellom puffene og stirrer mot døra som langsomt åpner seg.

Inn kommer en vadmelskledd manne med skinnlue tredd nedover ørene.

Men det Koch fester seg ved, er de latterlige, svarte kalosjene han har på beina, store som ausekar.

 

19

 

 Simon ror i land fra sjarken. I lomma har han et telegram fra politimesteren i Bodø. Det er to dager gammelt, men innholdet er av en slik art at Simon føler seg ille til mote da spissa skraper mot fjæresteinene i Støa. Han gruer seg til å fortelle Karen hva som står i det.

Karen har hatt en tung tid etter at mannen hun kaller draugen ble fraktet fr Støa for snart halvannen måned siden for å ende på galehuset i Bodø.

Simon tar tak i spissa og begynner å trekke den på land. Han føler seg svett og varm, men vet at det ikke kommer av anstrengelsen med å få båten over flomålet.

Sjøstøvlene kjennes ekstra tunge på veien oppover mot heimhusene. Han vet at Karen sitter ved kjøkkenbordet og ser at han har ei tung bør å bære. Snart står hun vel i bislagsdøra og spør: "Ka det e?"

Han har ikke tenkt tanken ut før Karen står der, bleik i ansiktet og roper:
- Ka det e, Simon?

De få trinnene opp trappa er et slit. Han må støtte seg til dørkarmen et øyeblikk.

-Det e kommen telegram fra Bodø…

Simon ser at øynene hennes blir vidåpne. Pusten går tungt og hivende. Hun griper tak i jakken hans og leter i lommene.

-Få sjå det! Gud, få sjå det!

På en måte har hun allerede lest budskapet i Simons ansikt, men hun må forsikre seg om at det er sant.

 

HAN ER RØMT STOPP MULIGENS PÅ VEI NORDOVER STOPP RING VED ANKOMST STOPP

KOCH

 

Det er som det ikke blir noen ende på marerittet.

Karen kjenner tårene bryte fram. Hun knuger telegrammet i hendene og lar gråten slippe løs. Det blir en slags befrielse. Trykket letter. Hun ser alt mye klarere.

-Han e på vei heim no, sier hun bare.

Simon holder rundt henne og stryker henne over håret. Det er slik hun har tenkt å gjøre bot for fortida.

Ja, for det vil bli en botsøvelse. Det er han ganske viss på.

De går sammen inn på kjøkkenet. Bamse svinser rundt dem og skjønner at noe er skjedd. Det er som om det svever i lufta omkring ham og kan luktes.

For Bamse er det likevel gleden over at Simon er kommet heim igjen som overgår alt annet.

 

 

20

 De har sittet lenge og pratet om løst og fast. Koch har spandert kaffe. Rømlingen er forfrossen.

Koch kjenner en voksende sympati og medlidenhet for dette mennesket. Han minnes de lange avhørene mens de ennå mistenkte ham for å være landssvikeren Josef Nilsen. Det er noe ved denne mannen som virker som galskap, men egentlig ikke som virkelig galskap.

Han vet at en profesjonell og erfaren etterforsker og politimann ikke skal la seg rive med av irrasjonelle følelser. Det har vært et mål i livet å holde hodet kaldt.

 

Men han har likevel stor forståelse for mannens fortvilelse.

Koch betrakter det bleke ansiktet med den lett krummede nese, de mørke øynene med vipper som på en kvinne.

Hvem er denne mannen egentlig?

Ja, og hadde det hvite håret hans vært svart, så hadde han sannelig minnet ham om alle Jesus-bildene han har sett opp gjennom årene. Det er bare den hvite kjortelen som mangler.

Koch må rive seg løs fra disse suggererende tankene. Det er nesten som om bare det å se på ham er nok til å la seg lure, omvende, kall det hva du vil….

Og hvorfor i all verden kommer han egentlig hit til meg når han først rømmer fra Rønvik?

-Jeg må notere det du sier i journalen, sier Koch vennlig. - Men la deg ikke forstyrre av det. Det blir omtrent som forrige gang du var her. Bare i mindre omfang.

Koch tar en pause. Setter seg bedre til rette i stolen. - Ålreit, hva er det du vil meg?

Han som kaller seg Jesus setter de brune øynene i politimesteren og sier:

-Jeg har hele tiden sverget ved alt som er hellig at det jeg har fortalt er sannheten og ingenting annet enn sannheten. Men nå er jeg veldig forvirret. Det er som om jeg kjemper en kamp med meg selv som jeg er i ferd med å tape. Etter hvert som tiden går, er det som om det som var en del av meg ikke lenger tilhører meg. Det som før sto klart og tydelig for meg, blir fjernere og fjernere og forsvinner i glemselen. Jeg spør meg: Har jeg drømt det hele? Er jeg en person som er på vandring inn i galskapen? Er det dere som har rett og jeg som tar feil?

Han stryker seg gjennom det hvite håret og får et sørgmodig uttrykk i øynene.

-Men så husket jeg plutselig på klærne mine og bibeltekstene. De er jo håndfaste beviser! Derfor kom jeg hit. Jeg få vite sannheten!

Koch ser sørgmodigheten og fortvilelsen i ansiktet hans. Dette mennesket som sitter foran ham for fortjent en bedre skjebne. Han burde fått vite sannheten etter alt det han har gjennomgått.

Men Koch kan ikke slippe det løs. Han sitter selv som et maktesløst offer for et større apparat. En liten brikke i et større spill som bare kan flyttes av sterkere krefter enn ham selv - av en slags Guds hånd.

Koch har slik lyst til å fortelle denne mannen alt han trenger å vite.

-Alt sammen er sendt til Oslo for nærmere undersøkelser, er alt han kan si. Det høres både latterlig og banalt ut, men det er sant.

Det verste av alt er at Koch vet at han de kaller Jesus vet at Koch bare har sagt en liten del av sannheten.

Resten ligger i Oslo.

Det er ikke lenger Kochs ansvar. Slik føler han seg som en lokal Pilatus midt blant ruinene av en verden som bare bygde på halvsannheter.

Koch synes ikke lenger de svarte kalosjene er latterlige lenger.

De er tragiske.

"Vi kan ikke la dette komme ut. Dessuten har vi viktigere ting å ta oss av i disse ulvetidene," sier brevet fra Oslo som ligger i Kochs arkiv.

Og der ligger det godt, tenker han med seg selv.

-Vi kan ikke regne med å høre fra Oslo på en god stund ennå. Alle krefter settes inn på å få oppklart den lange rekken av landssviksaker så raskt som mulig. Det er det som teller…

Koch banker i bordet. -Ja, det er det som egentlig teller.

Politimesteren reiser seg og går fram og tilbake på golvet. Det er tydelig at hele saken opprører ham. Han vil ha den ut av verden så snart som mulig, slik at han kan komme seg hjem til familien og middagen som venter.

Hele tiden har Koch unngått å se direkte på mannen i vadmelsklærne. Det er som om han gjennomborer ham med øynene. Kler ham fullstendig naken for all verden.

-Jeg skal ringe Jørstad og gi ham beskjed om at du er kommet til rette.

Da han sveiver på telefonen og står med røret i hånde, kan han ikke fri seg fra tanken om at han nå er i ferd med å foreta et slags Judas-kyss for å kvitte seg med en brysom Jesus-person og rekke mors kjøttkaker.

-Herre, jeg legger min skjebne i dine hender…

Stemmen hans sender en isende følelse nedetter ryggen på Koch.

 

Selv om han som kaller seg Jesus er vel forvart i dårekista, er det som om han fremdeles er inne på Kochs kontor.

Koch gjenopplever denne isnende uhyggen flere ganger de nærmeste dagene. Det er som arbeidslysten visner. Han blir sittende med hodet i hendene, ute av stand til å formulere en eneste fornuftig tanke.

Han går i en slags døs helt til telefonen brått kimer og en mannsperson er på tråden.

-Hva? Hvem? Stotrer Koch.- Å, ja, Simon Aslaksen! Jeg glemte faktisk hele telegrammet! Det er sterkt å beklage, men mannen - denne Jesus-personen Deres - han er tilbake på Rønvik sykehus igjen. Joda, han rømte hit av alle steder! Virket noe forvirret, ja nærmest virkelighetsfjern! Ja, virkelighetsfjern er ordet! De får unnskylde at jeg ikke ga kontra-beskjed….Det er en strid tid i disse dager…. 

 

21

De står som trær langs veggene. Ensomme, løsrevne trær uten rot i virkelighetens verden.

Han gåt inn og føler at han er i ferd med å bli en av dem, et ensomt tre blant rekken av enkelttrærsom danner en slags håpløshetens skog.

Han føler plutselig trang til å rope til dem: - Skog, skjul meg! Skog, fall over meg og skjul meg!

Men et av trærne reiser seg og åpner barken til den revner i et grotesk smil.

- E det du, jesus? E du kommen telbake fra Genesarets sjø?

Treet blir en mann. En skygge av en mann. Det er Josef Nilsen, landssvikeren.

- Stilna du stormen, Jesus? Gjekk du på vatnet?

Det er som trærne har hørt hans bønn og rykker tettere sammen rundt ham. Snart er de der alle sammen. Konrad, Teddy, Gustav, hele denne forvirrede skogen av vandrende rotløshet.

Gustav presser seg tett inn til ham og klapper ham på skulderen.

- Vi treng dæ her nu, Jesus. Du må frels oss fra det onde. Det onde, som e sjølve Satans åndehær på jorda!

Konrad synes tida er inne til at presten sier noen ord. Han stiller seg mørk og ruvende foran forsamlingen og ber en bønn som takksigelse over at Jesus endelig er kommet tilbake.

Dagskiftet med den hatefulle Olaf er på. Han holder seg unna. Lar pasientene ta seg av den latterlige tysker-Jesus'en i første omgang.

Olaf begriper ikke hvorfor myndighetene har plassert ham på Rønvik sykehus i det hele tatt. Saken er jo helt innlysende: etter hans mening er det helt klart at Jesus-figuren er en tysk offiser som har rømt inn i en innbilt galskap for å slippe unna straffa si.

Olaf stirrer på gribbene som har kastet seg over det vandrende ariske åtselet.

At han skulle få oppleve en fordømt tysker-fan gå inn i rollen som jøde, og det til og med som Jødenes konge, det er ikke til å tro!

Han som kalles Jesus ser det voktende blikket hos pleier Olaf. Han har forståelse for at pasientene i sin forvirrede tilstand har delte oppfatninger om hans person. Men at en pleier som Olaf, som er ansatt for å gjøre en jobb, så til de grader lar seg rive med av dette hatet, er over hans forstand.

Han skal nok klare å løse problemene overfor medpasientene med tid og stunder, men han ser virkelig mørkt på forholdet til Olaf.

En tanke slår ned i ham som et nakkeskudd: Enn om det er Olaf som har satt dette i scene? Enn om det er han som er regissøren for all hån og djevelskap fra medpasientenes side?

Han skyver tanken fra seg som en uhyrlighet hinsides all fornuft.

 

Josef er på ham som en klegg. De stikkende øynene i det gustne ansiktet skremmer ham.

- Skal du ikkje sett dæ, Jesus? freser han. Spyttet samler seg som skum i munnvikene hans. - Du e vel sliten etter førti daga og førti netter i ørkenen? Ka han sa egenlig, han Satan?

Han som de kaller Jesus, ser med milde øyne på Josef i all hans hjelpeløse forvirring. Så dypt et fall fra maktens tinde, tenker han. Dette mennesket som står foran meg i all sin nakenhet trenger min hjelp og støtte, min trøst og omsorg.

Det forundrer ham at disse tankene dukker opp i hodet hans etter alt det han har gått gjennom.

Hva skylder jeg ham? Hva annet har han gitt meg enn daglig hån og smerte? Hvorfor skal jeg stille opp som en eller annens frelser?

Han stanser opp et øyeblikk og blir nesten redd sine egne tanker. Likevel klarer han å heve hånden mot Josef og leser en slags velsignelse over ham.

- Vik fra næ, din Satan! roper han og spyttet er som fråde rundt munnen hans. - Vik...fra...mæ!

Josef snubler og faller bakover med hodet rett i tregolvet. Han blir liggende på rygg som enn latterlig og kavende skilpadde, hjelpeløs og paralysert.

Jesus vil hjelpe ham på beina igjen, men Olaf iler til og dytter ham bryskt unna.

- La han vær i fred, din hestfrelsar! Du har skremt livet av han!

Olafs øyne er røde og onde av dette oppslukende hatet som har bygget seg opp. Det er som han bare har ventet på en slik anledning til å gripe inn. Han som kalles Jesus har aldri sett et slikt hat.

Olaf roper på avdelingsleder og rapporterer fysisk overgrep på medpasient.

I løpet av få minutter er han de kaller Jesus innelåst i polstret ene-celle fastspent med lærreimer på en sengebenk. Han er en fare for seg selv og omgivelsene, hører han i det fjerne før elektrodene på hodet sender et helvete av strøm inn i ham og forvandler ham til en spastisk sprellemann.

Så er det over.

Mens han langsomt glir inn i døsen, liggende på rygg med havlåpne øyne, begynner en forvirrende flom av bilder å rase rundt, dels inne i hodet hans, dels utenfor ham, helt oppunder taket.

Han gjenopplever med forundrende klarhet oppveksten innenfor murene, opplæringen, flukten, tilgangetagelsen, korset og mørket.

Korset.

Mørket.

Men ikke det evige mørket.

 

Han våkner og ser inn i to lyseblå øyne. Øynene sitter i et rundt og pløsete ansikt.

Ansiktet tilhører en svær kropp som henger over ham som en oppblåst ballong.

Det er Ole Jørstad.

- Nå, der er du! sier denne mannspersonen med myndighet. - Reis deg!

Han de kaller Jesus reiser seg langsomt opp til sittende stilling. Ennå er det som om verden ikke er kommet seg på rett kjøl igjen. Øynene har vanskelig for å feste seg.

- Jeg vil kjenne igjen Jesus Kristus når jeg en gang ser Ham. Og én ting kan jeg si deg for sikkert: du er ikke Ham!

Jørstad tar tak i skulderen hans og rister ham grundig. De lyseblø øynene hans lyner og etterfølges av en oppriktig og kristelig torden:

- Hører du? Du er ikke Han vi venter på! Du vil heller aldri bli det! Jeg har vært en kristen i hele mitt liv, og såpass mye vet jeg at Jesus aldri ville ha dukket opp på et asyl og gått til angrep på et medmenneske! Hører du? Aldri!

Han som de kaller Jesus, nikker og nikker og forsøker å si noe, men musklene som skal styre munn og tunge, lystrer ikke. Det blir bare en grimase og et ubgeripelig stønn, noe som forvandler direktøren til en levende storm.

Han rister denne ynkelige Jesus-personen slik at hodet hans farer fra side til side. Det har vært vanskelig å få fokusert Jørstad. Nå er det helt umulig.

- Driver du ap med meg? Hva? Hva er du for en narr som bare grynter til svar? Har du mistet både vett og forstand?

- Jeg...jeg gjorde ingenting, hikster han de kaller Jesus. - Jeg prøvde bare å velsigne ham...så falt han bakover...

- se der ja! Du kan altså snakke! Jørstad har sluttet å riste ham som en filledukke.

- Jeg gjorde ham...ingenting, gjentar Jesus. - Ingen...ting...

Så begynner tårene å piple fram. Ikke av selvmedlidenhet, men av smertene i nakken etter Jørstads ublide behandling.

- Nei, se der, du! utbryter Jørstad med tydelig hån i stemmen. - Er det angerens tårer som strømmer? Eller er det bare krokodilletårer?

- Jeg har ingenting imot Josef, svarer Jesus. - Absolutt ingenting...

- Hvordan skal vi kunne stole på det? brummer Jørstad heftig. - Du ble arrestert og forhørt som Josef Nilsen! I stedet for ham! Kanskje du nå vil hevne deg på ham?

Han de kaller Jesus rister benektende på hodet, og smerter borer seg inn i nakken hans. Tårene spretter på nytt, og en grimase farer over det bleke ansiktet.

- Nåvel, fortsetter Jørstad. - Dette skal vi nok komme til bunns i! Vi vil heretter vokte deg nøye! Hører du det, din faslek profet! Meget nøye!

De reiser ham opp på beina og støtter ham ut av det polstrede helvete.

Men han vet det er en vandring fra asken til ilden.

 

Han våkner med et uhyggelig skrik og farer opp av senga.

Simon bråvåkner og kjenner nakkehårene stritte og huden nuppe seg.

- Ka det e? Utbryter han og ser på det bleke ansiktet hennes i det duse morgenlyset.

Og Karen forteller om vinduskorset på Sole Hospits som har forfulgt henne fram til denne dag og som faller over henne om nettene.

Hun kryper tettere inntil Simon. Han kjenner at hun skjelver. Hun er som en fugleunge i armene hans.

- Korset mett e tungt å være, Simon. Så uendelig tungt...

 

 

 

22

 

 Det første han legger merke til er at et av trærne er borte. Josef Nilsen.

Men ellers er skogen den samme. Rotløs og faretruende, med trær som gløder av hat. Det er som en flammende ild er inne i dem og truer med å kaste seg over ham for å brenne ham til aske.

Dette er ikke en skog han kan gjemme seg i, for ingen vil skjule ham. Han er i alles øyne, på alles tunger, i alles hoder, uten noen som helst sjanse til å slippe unna - noensinne.

Det første treet kommer subbende bort til ham og drar liksom de døende røttene etter seg som et slep, glødende og opphisset.

- va det du som dytta tel han Josef så han fekk hjernerystelse? Va det du, Jesus?

De små og plirende øynene til Gustav sender ildspyd in i ansiktet hans og svir ham, brennemerker ham.

- Jeg rørte ham ikke, Gustav! Det så du! Han rygget bakover og falt på ryggen! Den synden er jeg ikke villig til å ta på meg!

Gustavs ild er like fortærende som før. Det er som ordene hans bare er vann som fordamper til ingenting.

- Han ligg nu på sjukestua og har det ikkje godt! Høre du det, din hestfrelsar! Han har det ikkje godt!

Og ilden sprer seg til de andre trærne med ufattelig fart. Det knitrer i greinene som veiver som armer i lufta. Skogen er som et flammende inferno som truer med å fortære ham, sluke ham, tilintetgjøre både kropp og sjel. De hugger som slanger for å spre sin flammende og lammende gidt.

Pleierne ser at det brygger opp til uvær.

- Er det nokken som vil legge seg nu med en gong? Eller e det nokken som ikkje vil ha kveldsmaten sin? roper de.

Og det er som ilden langsomt dør ut og blir liggende og ulme som små glør i øyekrokene.

Han som kalles Jesus vet at ilden er uslokkelig. Den ligger der bare og venter tålmodig på å få kaste seg over ham og sluke ham som en sulten ulv om vinteren.

Visst har de kastet ham for ulvene.

Visst er det ulvetider.

Da en tilsynelatende ro har lagt seg over skogen, sier en av pleierne:

- Etter kveldsmaten kommer han domprost Sverdrup for å holde kveldsandakten for oss.

- Å, det må pikade være nokka spesielt når sjølveste domprosten, han Sverdrup, kommer hit! sier Konrad plutselig. Det er ikke lenger noe geistelig ved ham.

- Du må ikkje bainnes i kjerka! Flirer han Lars P. - Men æ trudde no det va nok med en prest hos oss, Konrad!

- Hø-hø-hø, humrer Konrad og hytter med neven mot Teddy. - Du e no så mangfoldig enfoldig at du nok aldri kjem tel å arve nokka som helst!

Slik har den fortærende ilden lagt seg for å vente. Til tiden er moden. Begeret er fullt. Grensen er nådd. En liten utsettelse på ildmørjas uransakelige veier.

Det blir et merkelig kvedlsmåltid. Det er som om det skulle være det siste. Bak matte øyne glimter det i glør. En uslokkelig ilde i rovdyrøyne.

Nærmest ham på venstre side sitter Konrad Prest. På høyre side er Gustav. Graveren som ennå ikke har tatt sitt siste spadetak.

Konrad folder hendene og ber bordbønnen.

- I Jesu navn går vi til bords, og spiser, drikker på Hans ord. Deg, Gud, til ære, oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn. Amen.

De stirrer alle på den hvithårete mannen ved siden av konrad. Han som er gal nok til å kalle seg Jesus. Glørne flammer et øyeblikk opp, men slokner igjen.

- Vess du e han Jesus, da e æ jomfru Maria, hvisker Gustav og dytter en spiss albue i sidemannen.

De hvisler og hugger som ormer, tenker Jesus.

Så inntar de kveldsmåltidet, slafsende og støyende, med rap og løsslupne vinder. En slags grotesk parodi på Jesu siste måltid.

Men ingen gidder å bryte brødet eller skjenke vin i glassene.

Etterpå blir de beordret inn på dagligstua og plassert i en halvsirkel rundt en talerstol og et lite alter i enden av rommet.

En av pleierne demper belysningen og tenner et stearinlys på alteret bak talerstolen.

Tiden er inne for gudsordet fra byen.

Han de kaller Jesus føler seg merkelig oppglødd der han sitter. Dette minner ham om en forgangen tid, en tid som bare er som en slags marerittaktig drøm i bakhodet et sted.

Så går døra opp og domporsten kommer anstigende med lange, dvelende skritt i sin fotside presteskjole med skinnende hvit krage.

Det suser i skogen.

Jesus merker den intense og forventningsfulle stemningen blant disse ulykkelige og rotløse trærne.

Med ett går det opp for ham at domprosten likner svært på en av de gamle, en av de vise fra den gangen.

Melkior!

Han setter seg opp i stolen og stirrer på mannen bak talerstolen.

Har du alltid vært til?

Alltid?

Det er bare ansiktet som er hans. Stemmen tilhører en annen.

Satan viser seg i mange skikelser, farer det gjennom hodet hans. Legio!

Så begynner denne skikkelsen å tale.

- Må Gud se i nåde til deg, du stakkars, arme, syndige menneske. La Hans kraft gjenomstrømme deg og vvelsigne deg og gi deg fred - evig fred. Amen.

Domprosten kremter etter velsignelsen og ser ut over forsamlingen. Men blikket er festet over hodene ders, som for å vise at det han står for er noe større og bedre, sannere og riktigere, enn det de har, noe som egentlig ligger langt over deres forstand.

- Kjære dere. Jesus sa: salige er de fatiige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Dette sa Jesus for å fortelle folket at alle er Guds barn og har en evig plass i Hans herlige rike i himmelen.

Domprosten får de saliges uttrykk i det magre ansiktet, som om han er en av de 144 000 skriften taler om og allerede har en reservert lederplass i det blå.

Han som kaller seg Jesus, betrakter denne åndelige veilederen og ser av hans ansiktsuttrykk og kroppsholdning at han ikke mener noe med det han sier. Andaktens sanne innhold gjelder ikke disse fattige i ånden som sitter i dagligstua som en forlatt skog av ensomme og utstøtte trær.

Og det skremmer ham.

- Jeg vet at det blant dere finnes en som våger å kalle seg Jesus!

Domprosten har plutselig endret tonefall og setter øynene i ham, som om han har lest tankene hans og vil straffe ham.

- Nå er det ingen ende på falske profeter som tror de kan frelse verden. Men det er ikke tilstrekkelig å tro at du er noe! Du må også være noe! Og jeg kan si dere for sikkert: ingen vet når Jesus Kristus vil komme tilbake for å dømme levende og døde og hente sine til Paradiset, men Han er i hvert fall ikke her på Rønvik sykehus for sinnslidene! Det er han aldeles ikke!

Domporsten hever en truende pekefinger og lar dne henge lenge i lufta.

- Så den som faller i fristelse og innbiller seg å være Jesus Kristus fra Nasaret, vår Herre og Frelser, han har gjort den største synd i verden! Han har hånet og spottet Gud og korsfestet Jesus for selv å ta Hans plass blant menenskene!

Han som kaller seg Jesus føler at trærne vender seg langsomt mot ham. Lar greinene suse for å treffe ham. Såre ham. Knuse ham. Oppsluke og fortære ham i helvetes ild.

- Du! sier domprosten med tordenrøst og renselsens ild i øynene idet han peker med sin store og moralske pekefinger på den hvithårete profeten inne i halvsirkelen av trær. - Du som sier at du er Jesus, du må stå opp og bekjenne din uhyrlige synd og korsfeste din tro og slippe Jesus fri! Hører du! Gi Ham fri!

Uten helt selv å ane det har domprosten i sin godtroende og åndsforlatte frelsesgjerning gitt de ulmende glørne ny næring. Det suser sterkere i trærne. Den flammende ilden truer med å bryte fram for å sluke alt i dens vei.

Domprostens avsluttende bønn og velsignelse for helse og fred, Konge og fedreland, er bare som en liten utsettelse på stormen som må komme.

Den evige, fortærende ilden som skal slippe Jesus fri.

 

 

23

 

Natta har falt på.

Han som kaller seg Jesus kjemper med søvnen. Han tør ikke slippe den løs av redsel for aldri mer å våkne. Denne natta er ikke lik de andre. Ingen snorker. Ingen snur seg så sengefjærene knirker. Ingen jamrer seg. Ingen prater i søvne.

Det er annerledes. Det er skremmende. Det er mørkt.

Mørket.

Men ikke det evige mørke.

 

Han har dormet av. Vet ikke hvor lenge. Natta er tidløs. En liten strime av lys har nådd bort til senga han fra korsvinduet på østveggen.

Plutselig får han en isnende og lammende følelse av at noen stirrer på ham. Han prøver å reise seg, men blir holdt fast i et jerngrep av sterke hender. Han ser utydelige skikkelser svinse rundt senga hans. De har ikke ansikter.

Så går det opp for ham at de har tredd putevarene nedover hodene sine. Det er klippet åpninger for øynene. De er som svarte, bunnløse hull i et hvitt og skremmende hav.

Skikkelsene tisker og hvisker i halvmørket, men det er ingen stemmer. Ikke noe han kan gjenkjenne og kjempe imot.

Med ett blir han revet ut av senga og hholdt fast på det kalde tregolvet.

Deretter går tingene så fort at han ikke er i stand til å reagere i det hele tatt.

Den hvite rørsenga hans med stålfjærer som dirrende innvoller blir reist opp på høykant og festet til veggen med sterke reip.

De vandrende, navnløse skyggene av noen mennesker arbeider hektisk lik flittige maur og kjenner etter om senga står stødig mot veggen.

De griper ham under armene, sleper ham bort til senga og reiser ham opp slik at han står med ruggen mot sengebunnen og ansiktet vendt ut mot rommet. De putter en knebel i munnen hans.

Den fortærende ilden, den drønnende stormen som skal slippe Jesus fri, er løs.

Den uhyggelige sannheten går opp for ham idet fire sterke armer som er festet til disse menneskelignende vesenene heiser ham opp og presser ryggen hans hadrt mot fjærene i sengebunnen. To andre strekker armene hans ut til hver side og binder ham stramt til gavlenden som er like oppunder taket.

- Vi har ikkje spikkar, hvisker en fordreid stemme, men han hører det er Josef.

- Men kniv har vi! Ja, dæken ta har vi kniv! Så spydstekket skal du få, din helsikes nazist-Jesus!

Så hever Josef kniven for å slippe Jesus fri.

Slik henger han som en korsfestet på den oppreiste jernsenga og kjenner en sviende smerte i siden da stålbladet på en kniv bryter seg vei inn i innvollene hans.

Så blir det mørkt.

Det evige mørke.

De finner ham om morgenen, hengende som naglet til sengebunnen, med blodig nattøy, livløs, stille, med haken mot brystet.

Pleierne er så gjennomrystet at de finner ikke ord. Selv Olaf kjenner fortvilelsen og kvalmen.

I all hast bringer de ham på båre til sykestua. Oppgitt og hodersytende ser de at buken er skåret opp.

Likevel er det puls. Et svakt tegn på liv som er så langt borte at man nesten ikke tør tro at det kan hentes tilbake igjen.

Var det likevel ikke det evige mørke?

Han skimter hvitt lys over seg. Øyne som stirrer vantro på ham. Hvite klære. Hvit fred.

Han forsøker å si noe. Det blir bare en mumling.

- Ka du sei?

Et ansikt kommer nærmere. Et øre legger seg tett inntil munnen hans.

- Jeg...vil...hjem, preser han ut mellom følelsesløse lepper. - Hjem...

- Han vil heim.

- Heim?

- Simon... Karen...Støa...

Det er mer pust enn ord.

Så kommer et langsomt sukk. Det er som lufta i lungene slippes løs for aldri å vende tilbake.

- Han e faren no, sier en av de hvitkledde og slipper håndleddet på ham som de alle har kalt Jesus.

- Men ikkje heimfaren, sier en annen. - Vi må varsle han Jørstad...

 

 

 

24

 

Den første nysnøen er kommet.

Simon er på vei over fjorden fra Nordvika i sjarken.

Ombord står en enkel trekiste. Den hvite snøen har lagt seg som et beskyttende teppe over den.

Simon har lenge sittet og sett på kista og tenkt mange tanker. Om alt som kunne ha vært annerledes. Om sår som aldri vil gro.

Men det nytter ikke å tenke slik. Det er for sent å rette på galskapen som er gjort.

Men det er rent rart å tenke på at han ville heim. Heim til ham og Karen i Støa.

Det er ikke til å unngå at tårene fyller øynene hans der han sitter.

Nå blir det bare en slags symbolsk handling. Han skal likevel begraves i Nordvika, men de får gjøre det slik han ba om. Også for Karens skyld. Det er mye som skal gjøres opp. Mye som skal ordnes og avklares i kropp og sjel.

Simon får med nød og neppe kisten over i spissbåten. Den vil hele tiden glippe ut av nevene hans og styrte seg i havet.

Egentlig synes han at overflyttingen fra sjarken til spissa skjer på en uaærbødig måte, men skyver tanken fra seg. Det går ikke an å bli skinnhellig og handlingslammet her inne i Støa.

Karen står i fjæra. En mørk skikkelse mot en hvit bakgrunn av nysnø over markene. Det er som også snøe er en slags botøvelse.

Simon nærmer seg land. Hun strekker seg ut etter spissa, og han kan se tårene strømme rikelig nedover de bleke kinnene hennes.

- No e han endelig heimkommen, sier Simon. Men ordene høres så fattige ut. De kunne gjerne vært usagt.

Karen hulker sårt.

Sammen løfter de kisten på land. Simon får støvlene fulle av sjøvann men enser det ikke.

- Vi får sett han der vi fan han - en gong...

Så bærer det inn i naustmørket. Ennå har ikke Karen sagt et ord. Det er bare en strøm av tårer ut av øynene hennes som forteller ham at fortvilelsen og sorgen ikke er til å bære.

De setter kisten fra seg og står med senket hode og betrakter den.

- Æ e klar tel å sjå han no.

Det er Karen som bryter den underlige stillheten i naustet.

Simon løsner forsiktig lokket med en hammer og skyver det langsomt til side.

De ser det hvite ansiktet hans. Det nesten like hvite håret og de foldede hendene på brystet. Og de ser at han utstråler fred. En slags lenge eterlengtet fred. Det er som en bekreftelse på at han endelig er sluppet fri og kommet hjem.

- Det e nok no, Simon.

Simon skyver lokket på plass, men spikrer det ikke fast igjen, slik skikken er. Noen dager nå skal den dødes sjel få sjansen til å vende tilbake til himmelen.

Så lukker de naustdørene og begir seg arm i arm oppover stien mot heimhusene og det varme lyset fra kjøkkenvinduet.

 

25

 

Og det skjer om natta da de minst venter det. Et forrykende uvær kaster seg innover fjorden og drønner mot husveggene. Isende kald nordavindskuling pisker lufta til snøfokk.

Simon setter seg plutselig opp i senga.

Er ikke naustdørene forsvarlig lukket?

Det hamrer og slår noe forferdelig der ute i den bekmørke natta.

Han finner fyrstikker, tenner aladdin-lampa på nattbordet og lytter.

Karen slår opp øynene og stirrer forksrekket på ektemannen.

- Ikkje no igjen! utbryter hun.

- Det e nok naustdørren, ja.

- Da må du ut! Men æ skal mli med! Æ like ikkje at han ligg der aleina - no - i dettan veret!

- E du på styr?

- Du hørte ka æ sa!

Så kler de begge på seg og lusker ned til kjøkkenvarmen. Bamse er på alle fire og venter logrende på dem.

De pakker seg godt inn i yttertøy, lue og votter og begir seg ut i stormnatta i det skjelvende lyset fra lanterna Simon holder i ene neven.

Det er et forrykende kov ute. Snøen fyker vannrett gjennom lufta og treffer dem sviende i ansiktet. Det er som en nesten kan miste pusten.

De nærmer seg naustet.

Joda, naustdørene hamrer vilt i nordavindsrokket. Det er like før de rives av hengslene.

Simon dirigerer lysstrålen inn i naustmørket. De hvite trebordene i kista lyser opp der inne ved siden av spissa.

Begge går inn, men Simon er klar over at noe ikke er som det skal være der inne.

Han kjenner nakkehårene reise seg. Huden nupper seg som av kulde under de tykke vadmelsklærne.

Karen griper ham hardt i armen. Det kommer et stønn fra henne da lyset treffer kistelokket som er revet til side.

De kjenner redselen ete seg gjennom marg og bein, men de forstår begge med att at ingenting skal bli som det en gang var. For ingenting henger i hop lenger.

Ingenting.

Kista er tom.

Og da Simon igjen vender tilbake til sans og samling, holder han lykta foran seg for liksom å beskytte seg mot dette ubegripelige mørket som har grepet inn i livet deres.

Men ingenting skal bli som før.

For ingenting henger i hop lenger.

Ingenting henger i hop.

Ingenting.

For avtrykkende i snøen av de nakne føttene hans går strake veien ut fra nauståpningen og rett ut i det frådende havet.

 

Epilog

 

Høstsola sender noen forsiktige stråler gjennom vinduet på gamlehjemmet i Nordvika.

En gammel kvinne sitter stille i en stol, godt innpakket i tepper mot alderdommens plager.

På divanen rett foran henne sitter en ung pleierske med en bunke aviser.

Kvinnen, som er i sitt 95.år, har lenge vært ute av stand til å lese på grunn av sviktende syn. Det er som om mørket har villet ete seg inn i hodet hennes og utslette henne.

Men ingen skal få ta fra henne gleden av å høre nyhetene i avisene av den grunn.

Lenge har hun levd ensom etter at ektemannen hennes døde for snart tjuenår siden.

Ja, men Simon, du var en god mann for meg!

En gjev og god mann!

De siste dagene har hun kjent seg litt dårlig. En økende smerte i bringa. Men det nytter ikke å klage. Det er alderdommen. Det hører med til et langt levet liv.

- Du, Karen...

Pleiersken ser opp på den gamle kvinnen i stolen.

- No skal du sannelig få høre nokka rart. Det står her at de nettopp har opdaga en hemmelig forskningsstasjon i Vest-Tyskland der de har kalrt å klone fram han Jesus fra hud-cella i likkledet fra Torino! E det ikkje merkelig? Da der skulle korsfeste han for å sjå om han verkelig var han jesus, døde han berre, på en heilt vanlig måte. Det vart verken formørkels eller jordskjelv. Du, det e no det rareste æ har lest! Ska tru om det e sant? Hørte du, Karen...Karen?

Den unge pleiersken hiver avisa fra seg og styrter mot stolen der Karens hode er sunket ned mot brystet. Det er som hun har tatt seg en liten blund.

- karen?

Hun griper tak i kvinnens hender og prøver å riste henne våken.

- va det du, jesus? Hører hun Karen mumle. Stemmen er knapt hørlig. - Va det du?

Så hever brystet hennes seg en siste gang, og mørket har endelig seiret.

Mørket.

Det evige mørket? 

 

 

 

Tilbake til STORMNATTs hovedside

Til Del 1: DRAUGEN

Til Del 2: VENDEPUNKTET

Tilbake til treffpunkt FABULA