Her er utdrag fra kortromanen VARGTID.

Den består av fire deler.

Den som ønsker den i sin helhet kan skaffe seg den

gjennom å kjøpe DOJ's nye bok JOHANSENS ÅPENBARING

som utkom våren 2004.

Send mail til dagoj@online.no

 

 

 

Omslagsbilde: Rita Lindberg Pettersen, Fauske 

 

 

Finnmark høsten 1944.

Evakuering.

Vargtid.

Den vesle familien ved Varangerfjorden rømmer til fjells fra de brente gårdene

langs urgamle stier - stier som krysser hverandre i underlige mønstre og danner knutepunkter der fortid, nåtid og fremtid møtes.

Unggutten Knut befinner seg i begivenhetenes hellige sentrum, Blåfjellhulen, stormens øye.

For tiden er som vann i en elv - det er ingen begynnelse, ingen slutt , bare uendelige spiraler fra evighet og til evighet...

 

Det er utdrag fra alle fire delene av VARGTID: 

  

''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''

Til minne om

Ann Helen Hamran

Svein Erik Christiansen

de gikk foran.... 

'''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''' 

 

Utdrag fra  

 

DEL 1

 

 

V A R G T I D

 

 

Selbukta,

Varangerfjorden,

senhøstes 2094 f.Kr.

 

 

 

Den siste sommerens slit og strev lå utbrent og jevnet med jorden. Hele stammen var på vill flukt fra boplassen i Selbukta, innover myrene og viddelandet mot fjellhulen der formødrene hadde levd for utallige årstider siden.

Ennå mens dagen bare var som et skimrende lysbånd i øst, jaget de vestover med det de hadde berget med seg av kniver, økser, skrapere og pilspisser, kokekar av kleberstein, sammenrullede skinnfeller, alt det de trengte for å føre slekten videre på de kjente stiene.

Unggutten Kal svettet under skinnklærne. Det klødde over hele kroppen, men dette var ikke tiden for jammer og klagerop.

Alle hadde sitt å bære. Kanskje var sorgen og bitterheten tyngste børa. Han skimtet så vidt faren først i flokken av flyktende frender. Høvding Rams tunge pust var som båra mot fjæresteinene; langtrukken, seig og sterk. Han visste hva som skulle til for å verge stammen fra Vargfolkets vrede; han måtte snakke med formødrenes ånder inne i det hellige fjellet. 

Lenge hadde flyktningene vært tause. Kal slet med vonde tanker om røverfolket fra øst som hadde raidet fjordene på utrettelig jakt etter treller og kvinner. For mange årstider siden hadde de tatt med seg Kals mor, Bere, og de to eldre søstrene hans Okra og Remme. Slik hadde vargene herjet med Selfolket så langt tilbake sjamanen kunne minnes.

 

Myrullmyrene bølger som et frådende hav med hvite skumtopper. Jarras lys fra himmellandet velsigner menneskene som høster av myrenes rikdom. Bere har allerede fylt to skinnsekker, Okra og Remme tre.

Kal leker i utkanten av myrlandet, ivrig opptatt med en øyenstikker som kaver for livet i et lite tjern. Han har spikket seg en lang grein for å redde den i land, men fremdeles er den for langt ute. Dobbeltvingene er kraftløse mot det sugende vannet. De regnbuefargede øynene virker matte i sollyset.

Hvorfor er den redd? undres han og strekker seg så langt han kan med greinen. Hvorfor kaver den seg hele tiden unna land?

Kal ligger på magen med overkroppen hengende ut over myrkanten. Ryggmusklene spenner seg som buestrenger.

- Snu! peser han utover mot øyestikkeren. - Snu, før det er for sent!

Men greinen er altfor kort, og regnbueøynene stirrer en helt annen vei - mot utmattelsen og drukningsdøden. En kraftig vindrosse utover fra land blir øyenstikkerens skjebne. Snart er de flaksende vingene urørlige, det tunge hodet ligger under vann, og regnbuen i øynene har sloknet.

En merkelig lukt følger vindrossen. Kal snur seg brått og får øye på tre fremmede skikkelser som sniker seg innpå moren og søstrene - med vinden rett i mot. Kal kjenner frykten ete seg fast i hjertet. Strupen snører seg sammen, det er ikke lyd i varselropet hans.

Vargene kaster seg over de tre forsvarsløse kvinnene og trekker hardt til med lærreimer rundt halsen på dem for å føre dem østover som treller. Kvinnene kaver med armer lik vinger, akkurat som øyenstikkeren, men overmakten er for stor. Snart er de forsvunnet bak den nærmeste åskammen i øst.

Det er akkurat slik sjamanen har fortalt historiene om Vargfolket mens skrekken spredde seg som gåsehud blant ungene rundt leirbålet. Kal er maktesløs mot røverfolkets overfall på moren og søstrene. Lenge ligger han som lammet ved myrtjernet, med åpen munn og skrekkslagne øyne. Endelig slipper skriket ut, men da har Jarra allerede vandret lenge på himmellandet, altfor lenge.

Brått ser han den døde øyenstikkeren like ved land. Den flyter tungt i vannet. Øynene stirrer anklagende på ham fra dødsriket.

Kal kjente smerten i leggene øke da de fulgte det bratte reintråkket fra vidda oppover mot Månefjellet.

Ram hevet plutselig armen, og følget bråstanset.

- Hør! utbrøt han. - Ram trenger hvile, slik er det...

Kal nølte ikke et øyeblikk. Han satte seg tungt ned på lyngbakken og kjente børa letne. Det var som en velsignelse. De femten menneskene som utgjorde stammen innerst i Selfjorden, satte seg med ansiktene vendt mot boplassen nede ved havet. Rødgule flammer fra de ulmende skinnteltene var som onde vargøyne i natten.

Svetten isnet som om den mektige breguden Omma hadde pustet Kal rimfrosthvit i nakken.

Skulle de aldri slippe unna Vargfolkets raseri? Måtte de alltid være den svakeste parten, som rømte til fjells lik den feige fjellreven?

Kals hode var en forvirret knute av onde tanker. Han visste ikke hva som var verst, smerten i leggene og ryggen etter den lange flukten eller bitterheten over å tilhøre et veikere folk.

Hvorfor bestemte faren seg aldri for å ta den lange vandringen mot øst for å befri moren og søstrene? Snart hadde de kanskje glemt både navnene sine og hvor de kom fra.

- Hvilen er over, sa Ram med grov røst og avbrøt tankerekkene hans.

Månefjellet hadde en underlig matt glans i det regntunge høstmørket. Kal skuttet seg og slengte skinnsekkene over skuldrene igjen. Gnagsårene på hælene sved verre enn noen gang. Bjørnefettet hadde ikke hjulpet det minste.

De fulgte dalsenkingen mellom klynger av fjellbjørk og ullvier. Det var tungt og vått å gå. Ved foten av Månefjellet hadde nattguden Ater lagt verden i mørke. Steinsmeden Bjark lette straks frem klebersteinskålen og seloljen for å hente lyset.

 

- Vent, advarte Ram, - vent til alle er trygt inne i fjellet! Røverfolket skal ikke vite hvor formødrene hadde boplassen sin!

Bjark gryntet mismodig, hutret av kulde i den bitende østavinden som feide over lyngrabbene. Etter skikken gikk høvding Ram først inn i det gapende hullet i fjellet. Han satte skinnsekkene fra seg og følte seg for med begge hendene for ikke å skalle i knudret stein oppunder huletaket. Brått følte Ram formødrenes ånder i stillheten der inne. De ønsket ham velkommen tilbake

 

For lang tid siden, da havguden Mog fylte dalen med vann, levde formødrene i denne hulen. De hadde fiskeplassene bare et pilskudd fra selve inngangen. Dette fortalte i hvertfall bildene i berget som steinsmedene hadde hamret inn i fjellet for å fortelle etterslekten om tidene som hadde vært. Nå hadde Mog trukket seg tilbake og frigitt land slik at menneskene kunne spre seg langs alle fjordarmene. De gamle fiskeplassene var blitt myke multemyrer og vide vidder.

- Noen kan tenne lyset, sa Ram da alle endelig var kommet inn i hulen uten å skade seg på de skarpe utspringene i tak og vegger.

Med sikker hånd fylte Bjark seloljen fra skinnsekken over i den vesle klebersteinslampen og stakk veken nedi. Flinten gnistret i tørr mose, som straks flammet opp og antente veken av grovt lær. Langsomt fortærte lyset det klamme hulemørket og åpenbarte ansiktene på menneskene som hadde søkt tilflukt i fjellheimen. De betraktet hverandre lenge uten å si noe, ville bare ha en bekreftelse på at alle var samlet. Men ansiktene bar tydelig preg av at de gode dagene ved fjordarmen var over. Vargfolket kastet lange skygger inn i fremtiden, iallfall så langt fremover de var i stand til å se uten at Birre, sjamanen, hadde talt.

 

 **************

 

 

Les utdrag av Del 2:

Pakten

Denne kortromanen er trykket som bonus-historie i min bok JOHANSENS ÅPENBARING (en samling essays og noveller) som utkom 2004. Kan bestilles direkte hos forfatteren for kr. 100,- pluss porto (anbefales i steden for CD-versjonen som må leses på PC...)

Kortromanen på CD-ROM som HTML-filer (få ex. igjen): kr. 30,-

Kjøper du den sammen med en av mine tidligere romaner, Rambos lov, får du begge for 50,- !

Bestill hos Dag Ove Johansen

 I 1999 feiret jeg 25-års jubileum som forfatter (debut 1974 med "T for Tramatura" og "Planetmalerne"). Etterpå kom "Syklon" (1979), "Ond sirkel" (1984), "Stormnatt" (1988), "Rambos lov" (1990), Komsatrilogien (om steinalderkulturen i Alta for 9000 år siden): "Den hvite søvnen" (1991), "Havørnas skygge" (1992) og "Nordlysvinger" (1993) og sist "Tidskapselen" (1998). Har deltatt i en rekke antologier (bl.a. 3 på Gyldendal), og skrevet over 100 noveller i magasiner, tidsskrifter, etc. Dette kan du lese mer om i Fabulas Bokverden