VOLDSSAMFUNNET OG STIENE VIDERE

av Dag Ove Johansen


Mulige løsninger på de økende voldsproblemene i dagens samfunn. Det er viktig at dette må komme som en siste utvei når alt annet er prøvd. Man må aldri glemme at forebyggende tiltak i tidlig alder er det beste av alt. Det hele dreier seg om å lære seg medfølelse eller empati og med det forstå at man tilhører et fellesskap der mottoet er "alle for en, og en for alle".


Innhold

 

 

Forklaringer

Det er mange teorier og forklaringsmodeller på voldsutviklingen i dagens samfunn. I likhet med mange andre saker er dette også en sak som etter pratestadiet er avsluttet ofte havner i skrivebordsskuffene uten at praktiske løsningsmodeller blir satt i verk. Det heter så fint at det er viktig å prate ut om tingene, å sette ord på følelsene sine m.m. Det er faktisk slik oppdragelsessamfunnet hittil har fungert overfor den oppvoksende slekt. Et annet begrep for å beskrive dette er " å sy puter under armene på ungdommene".

Man kan vel heller ikke lenger forundres over at et samfunn som oversvømmes av filmer og dataspill fullpakket av ekstremvold ikke skaper de sunne, empatiske unge menneskene vi helst ser at dette landet skal befolkes med. Likeså er voksenverdenen etterhvert blitt så umoralsk at mange av forbildene ikke er verdt fem øre. Det er bare å nevne underslag, svindel, tyveri fra egen bedrift, man betaler ikke tilbake når man har fått for mye igjen i butikken, økonomiske fallskjermer i astronomiklassen osv. Man kan ikke fylle en sekk med møkk og så vente at det vil renne ut perler etterpå. Man må høste det man sår. Så enkelt er det.

Det er mange år siden jeg første gang besøkte en barnehage, men en skulle tro allerede da at de søte små var blitt en miniutgave av den fordømte nordlendingen for maken til bannskapsregler og respektløs oppførsel må en lete lenge etter. Det er helt klart at dette uvesenet starter i hjemmet. Makter en ikke i tidlig oppvekstår å sette grenser for hva som er god folkeskikk eller ikke, får det store konsekvenser senere i livet. De første leveårene er av avgjørende betydning, det enes i alle fall ekspertene om. Men det er forskjell på ord og handling i denne sammenheng. Hvis foreldre korrigerer etter beste evne, men senere handler stikk i strid med de velmenende ordene, er det gjerningene som avslører deg som oppdrager. Pappa som maser om at ungene skal rydde opp etter seg og ikke kaste papir og søppel i hytt og vær, men som senere i feriebilen kaster sjokoladepapir ut gjennom vinduet, vil få økende vansker med å forklare begrepet "miljøsvin" for podene. Evnen til å gå foran med et godt eksempel er ikke særlig velutviklet hos foreldregenerasjonen. Men hvor skulle de lært dette hen? Det er her arvesynden i familiesystemet kommer frem. Det man opplever som vanlig oppførsel hos sine foreldre eller andre voksne, blir avgjørende for ens egen atferd.

Stiene frem

Det er viktig å oppdra ungene med konsekvens og rettferdighet. For å unngå store problemer i ungdomsårene, må man følge opp folkeskikk-treningen gjennom de første leveårene meget nøye. Her skal ikke bare foreldrene gjøre sitt, men også naboene. Det skal være både en rett og en plikt at også andre bryr seg om ens egne barn. Man skal gripe inn overfor enhver handling som strider mot alminnelig folkeskikk. Ser man en gruppe unger mishandle en annen, skal man resolutt gripe inn uten at man trenger å frykte for at foreldrene til overgriperne skal legge en for hat resten av livet. Dette må bli sedvane og ikke unntaket fra regelen.

Men i denne sammenheng er det meget viktig at barn og unge i oppveksten får flest mulige opplevelser av å bli satt pris på og rost etter beste evne. Det er her den såkalte Bestemors lov kommer inn: Ta noen på fersk gjerning for å ha gjort noe bra! Dette øker selvtilliten og gir et såpass positivt selvbilde at det i stor grad gjør aparte atferd helt unødvendig for vedkommende.

Konklusjonen er at grunnlaget for en positiv atferd legges i de første leveårene. Det er her veien videre stakes ut. Det er her det viktigste forebyggende arbeidet kan og må gjøres. De voksnes ansvar er meget stort her og de må sørge for å gå foran med et godt eksempel.

For eksempel

Når podene våre er kommet inn i en negativ atferdsmessig trend, er det viktig at alle tar tak i dette så raskt som mulig, både foreldre, skole og andre personer eller instanser i barn og unges omgangskrets. Konsekvensene for negativ atferd må komme så raskt som mulig etterpå, og konsekvensene må være nøye relatert til handlingen og den må være til å bære for vedkommende - altså stå i forhold til vedkommendes modningstrinn.

Eks.1:

Når noen knuser vinduer eller liknende, bør dette føre til at de som har utført hærverket må være sammen med huseier under reparasjonen. De skal utføre jobben sammen med vedkommende og betale de økonomiske utgiftene dette medfører. Nedbetaling på dette kan la seg gjøre i spesielle tilfeller, men hovedregelen må være at det skal svi i pengeboken så raskt som mulig og at konsekvensen følger umiddelbart eller så raskt som overhodet mulig etter et slikt hærverk. Dette er en konsekvens som er logisk knyttet sammen med selve handlingen. Det er meningsløst å gi vedkommende husarrest for resten av uken eller nekte ham/henne å reise på popkonsert i nabokommunen helgen etterpå. Dette er gode løsninger helt ned i fem-seks års alder.

Eks.2:

Når en sjuåring nasker i butikken, skal foreldre og foresatte sørge for at han/hun får oppleve det forsmedelige å ta turen på butikken og levere varene tilbake til butikkeier, betale for dem hvis det er oppspist eller kastet. En påfølgende alvorssamtale med eieren er også effektfull.

Eks.3:

Når 3-4-åringen hyler og bærer seg på kiosken eller butikken fordi han ønsker seg godterier, setter dette foreldrene på en hard prøve. Det er her mange svikter og gir etter for maset. Konsekvensene av dette kan bli meget vanskelig å takle når ungene vokser til. Kravmentaliteten har en lei tendens til å øke proposjonalt med antall overgivelser på butikken. Mor eller far eller annen foresatt skal i slike tilfeller ta ungen bort fra køen ved kassen og få en prat med butikkeier eller annen ansatt slik at de kan fortelle poden hva som tillates av hyling og skriking inne i en butikk. Slikt skal man ikke finne seg i, må være budskapet. Å gi etter med "Ja, du skal få godter, da!" er skjebnesvanger for podens muligheter for å følge god folkeskikk i samfunnet omkring seg. 

Eks.4:

Når 15-16-åringen umotivert slår ned en annen ungdom, er stien videre også ganske klar. Nytter det ikke med en oppklarende samtale rundt dette fra foreldrene til begge parters side, er anmeldelse neste skritt. I dette tilfellet er antagelig konfliktrådet en mulig partner. Men egentlig skal en nedslagning automatisk føre til anmeldelse og straff så raskt som mulig - og ikke som nå at det tar flere måneder før saken kommer opp og hensikten med det hele er falt bort. I mellomtiden har kanskje vedkommende rukket å slå ned enda en fyr - hvis slåsskjempen er av det vidløftige slaget. I mange sammenhenger er det nytteløst å ta opp slike saker i konfliktråd eller samtalegruppe. Det eneste språket enkelte av disse ungdommene forstår er konkret handling som en reaksjon mot deres atferd. Dette kan dessverre i mange tilfeller rett og slett "motarbeides" av myndighetene. I en rettsak høsten 1998 ble en Saltenungdom dømt for en rekke alvorlige nedslagninger. Dommen falt like over nyttår: han fikk en betinget dom.

Dette viser tafattheten i dagens rettssystem. Påtalemyndigheten har anket saken og vitnene er på nytt innkalt til rettssak i februar. Det er ganske meningsløst at folk som utfører slike handlinger skal få en betinget dom. Og attpåtil 2-3 år etter handlingene er utført! Det er ofte slik dagens samfunn virker i praksis. Det er mange fine ord og utredninger og taler og prosjekter, men handling følger ikke ord og så sitter man i klisteret og skaper individer som ikke har evnen til samspill med andre i et samfunn, som mangler den minste flik av medfølelse eller empati, som tror man lever alene som en øy i verden. Etter utallige ran av spilleautomater viste ingen av ungdommene anger ved avhøret. Selv ved påpekningen av at automatene var eid av Røde Kors og Norsk Folkehjelp, uttalte de: "Ja, og så?"

 

Eks. 5:

Etter gjentatte voldshandlinger utført av ungdommer i tenårene og ut i tjueårene synes det etterhvert som om irettesettelser, samtaler, anmeldelser og bøter og lignende ikke har noen som helst virkning. Årsaken til dette kan godt være individets personlighet eller storsamfunnets sendrektighet m.h.t. tiltak da de første lovbruddene startet i ung alder. Storsinnet utdeling av betingete straffer kan også være medvirkende årsak.

I frustrasjon og forbannelse over at slike slyngler slipper for lettvint unna, er det noen som roper på borgervern og gapestokk. Dette er ingen god løsning, men så lenge det ikke finnes løsninger i det hele tatt, er det mange som griper til dette halmstrået.

Følgende er blitt meg fortalt:

For noen år siden var det en privat næringsdrivende som ble så forbannet over politiets sommel at han tok loven i sine egne hender. Han fraktet krapylet som hadde laget krøll for ham gjennom lengre tid hele veien fra hjemstedet til langt ut i bushen et sted og satte vedkommende ut i snøen en mørk kveld. "Nå kan du gå hjem!" sa han og kjørte fra fyren. Dette kunne faktisk endt med tragedie fordi det var bikkjekaldt og fyren manglet tilstrekkelig vinterhyre. Takket være en huseier i nærheten slapp ungdommen unna med skrekken. Men det sies at han aldri lot seg lede ut i fristelse etter dette.

Nå kan man faktisk trekke den konklusjon ut av den siste beretningen at denne metoden er mer effektiv enn fengselsstraff noen sinne vil komme til å bli. Uten at jeg da vil oppfordre folk til lignende straffeaksjoner på privat basis.

  

Mulige løsninger

Det er likevel mange som fascineres av privat inngripen. Det er jo dette som skjer på et tidlig tidspunkt av barn og unges liv fordi man bryr seg og vil gjøre noe for å endre uønsket atferd slik jeg har nevnt tidligere i denne artikkelen. Vår alles Gro brukte uttrykket "nabokjerringa" som alltid er på plass, om dette fenomenet.

Jeg vil i det følgende gå videre med tankerekken om privat initiativ på bakgrunn av de mange voldshandlinger som skjer i dagens samfunn og at politiet ikke synes å kunne gjøre noe fra eller til med denne feilutviklingen. I disse Brustad-bu-tider og asylsøker-tider der politiet synes å være mer opptatt av at åpningstider skal holdes og bruker femten mann på å bryte seg inn hos en russisk familie i Levanger, er det betimelig å komme med alternative løsninger.

  

GAPESTOKK

I gamle dager var det vanlig å plassere folk som hadde brutt en eller annen lov eller spilleregel i en gapestokk på kirkebakken til almen beskuelse for kirkefolket som kom rekende fra hele bygda på søndagen for å høre Gudsordet. Det var fullt tillatt å spytte på vedkommende og slenge noen spydige og syrlige kommentarer om stakkaren i gapestokken der han sto fastspent med hodet og hender ut gjennom hull i en plankevegg.

I dagens samfunn er denne metoden benyttet på forskjellig vis. I nabolag der f.eks. tidligere dømte seksualforbrytere er flyttet inn, er løpesedler delt ut med data om vedkommende. I USA er det helt vanlig at politiet går på dørene når denne typen mennesker flytter inn i et nabolag for å fortelle folk om vedkommendes bakgrunn. I Norge har bl.a. en ungjente som ble utsatt for seksuelt misbruk av en mann delt ut løpesedler om dette på hjemstedet. Mannen fikk en latterlig mild dom fra rettsvesenet og flyttet tilbake til hjemstedet der denne jenta fortsatt bodde. Dette kan regnes som rettsstatens tilleggsovergrep mot denne jenta. Hun begikk senere selvmord p.g.a. de traumatiske opplevelsene hun hadde hatt.

Det er mulig - men selvfølgelig ikke lovlig - å henge ut foto og opplysninger om lovbrytere på tavler på torget eller i butikksentra. Men dette har vist seg å være en meget effektiv gapestokk i lokalmiljøet i f.eks. USA, uten at dette landet her skal fremstilles som noe foregangsland eller godt eksempel på løsninger når det gjelder lovbrytere. USA er sammen med land som bl.a. Pakistan og Iran, de eneste landene som f. eks. dømmer ungdommer til dødsstraff.

Likeså er internett benyttet i store deler av verden som gapestokk på forskjellige måter. Her kan bilder og opplysninger legges ut for å straffe lovbrytere på en meget uforutsigelig, men effektiv måte. I Norge blir slike hjemmesider slettet, men man kan legge dem ut på utenlandske servere.

 

TELEFON

Mange benytter seg av telefon for å forfølge eller straffe personer som ikke storsamfunnet har vist tilfredsstillende handlekraft mot i voldssaker. Det er oppringninger til alle døgnets tider. Man kan legge igjen beskjeder på svarer. Her er det bare fantasien som begrenser mulighetene. Mobiltelefoner gir muligheter for tekstbeskjeder. Man må selvfølgelig sørge for at man ikke blir sporet opp. Telefonkiosker er derfor mye benyttet.

 

BREV

Anonyme brev med dårlig skjulte trusler er også mye benyttet. Man kan skrive om hva som helst til den man mener har fortjent en slik behandling fordi vedkommende har utført vold mot egne barn eller andre familiemedlemmer uten at myndighetene har reagert. Man kan dessuten sende kopier av brevet til diverse andre instanser, også politiet, sosialkontoret, trygdekontoret, skolen m.m. Her det også bare fantasien som begrenser tiltakene.

 

AVISINNLEGG

Anonyme innlegg med angrep på enkeltpersoner havner som regel i papirkurven. Man kan da benytte seg av et fiktivt navn og fiktiv adresse som brevinnsender. Man kan også skrive anonymt om en person uten å benytte seg av vedkommendes navn men beskrive ham/henne så godt at alle vil vite hvem det er.

 

BORGERVERN

Når myndighetene er handlingslammet, griper borgervernet inn, slik som i tilfellet med ham som kjørte avgårde med en fyr og plasserte ham ute i villmarka langt hjemmefra. Denne gruppen kan foreta atferdsendringer på voldsmenn ved hjelp av de tidligere nevnte telefon-, brev- og gapestokkmedtodene. Man behøver ikke legge fingrene i mellom når det gjelder innholdet i telefonsamtalene, brevene og gapestokk-oppslagene. Men det bør være en viss progresjon i galskapen. For galskap er det når privatmennesker må overta myndighetenes rolle på denne måten. Men det er jo det samme hvilken finger man skjærer seg i, den blør jo like forbannet.

Når en fyr fortsetter å slå ned sine medborgere, er det på tide å bruke sterkere lut. Egentlig skulle vedkommende ha vært tvangsflyttet fra stedet for å bryte opp dennes rolle i en eventuelt gjeng-sammenheng. Før i tiden reiste mange ungdommer til sjøs og kom på bedre tanker. Muligheten for å kunne sende dagens vane-lovbrytere til sjøs burde fortsatt vært tilstede. Det hadde gjort underverker med både denne ungdommen og også de som hadde blitt igjen i bygda eller tettstedet/byen etterpå. Politiet i Oslo gjorde en slik vellykket operasjon da de fikk oppløst en pakistaner-gjeng ved sende lederen bort. På Fauske finnes enkelte ungdommer som burde vært tvangsflyttet til andre steder i landet for på denne måten å bryte opp gjeng-miljøet som står bak vold, innbrudd og stoffmisbruk i Marmor-byen. Det kan her være snakk om tilbud på institusjoner med heldøgnsopplegg med turer, arbeid, skolegang m.m.

 

TILTAKSKJEDE OVERFOR VOLDSMENN

Trinn-1:

Send brev til voldsmannen/lovbryteren der det i klare ordelag blir gjort oppmerksom på at det er dannet en gruppe som tar loven i egne hender og at dette er en foreløpig advarsel. Man kan føye til et telefonvarsel noen dager etterpå, helst etter at brevet er mottatt. Det er viktig å bruke telefon som ikke kan spores opp. Ring gjerne fra en telefonboks. 

Trinn-2:

Har ikke brevet synlig virkning, sendes et nytt der man gjentar advarselen men tilføyer at man nå vil sette inn visse tiltak hvis voldshandlingene fortsetter. Man følger opp med en telefon til vedkommende. Husk: ring fra telefonboks.

Trinn-3:

Har ikke voldsmannen fått nok nå, henges det opp et oppslag på torget eller i et kjøpesenter, eller kanskje på kirkedøren, med bilde av voldsmannen og alle data som trengs.

Voldsmannen varsles på forhånd via telefon. Man opplyser om at neste skritt er varsling på Internett. Der kan man lage en ganske omfattende personbeskrivelse av voldsmannen. Det er meget effektivt å maile sidene til aktuelle instanser i kommunen, arbeidskontor, sosialkontor, vedkommendes arbeidsplass (hvis han overhodet har noen!)etc. Men sørg for ikke å bli gjenkjent eller sporet opp: man kan opprette mailadresse på f.eks. Hotmail.com uten at noen kan finne ut hvem du er.

Trinn-4:

Ingenting nytter. Man legger nå ut fyren på internett og sender mail om dette til de fleste. Man varsler igjen med brev og telefon. Det antydes at neste skritt blir av en helt annen karakter, gjerne fysisk forflytning til ukjent sted ved hjelp av bil. I utlandet har man sett eksempler på at folk har grepet inn overfor voldsmannens familie, men dette frarådes på det sterkeste. Det er viktig å gjøre voldsmannen ansvarlig for sine egne handlinger. Det er ikke andre som skal lide for hans atferd. 

Trinn-5:

Ingenting synes å virke på denne voldsmannen. Borgervernet tar et raskt møte og samler et par-tre personer som tar for seg lovbryter, binder for øynene hans og holder ham fast for transport til ukjent sted. Personen etterlates uten mat og utstyr og må klare seg selv.

Dette vil sannsynligvis gjøre den mest hardkokte voldsmann myk som smør og medgjørlig som en kattunge. Man har gjennom alle disse trinnene ikke svart med samme mynt som voldsmannen: bruk av fysisk vold ved slag og spark.

KONKLUSJON

Beskrivelsene av tiltakene i denne artikkelen er en sammenfatning av stoff som finnes på internett. Jeg vil fraråde folk å ta slike metoder i bruk og understreker samtidig at jeg ikke kan ta ansvar for at enkelte likevel vil benytte seg av de metodene de har lest om i denne oversikten. Moralen må være at jo tidligere tiltakene settes inn overfor barn og unge, slik jeg skisserte i begynnelsen av artikkelen, så vil disse siste og ekstreme tiltakene være helt unødvendige. Det er viktig å bry seg om hverandre, fra tidlig alder, slik at man kan unngå en atferdsmessig skjevutvikling hos den oppvoksende slekt. Men i enkelte tilfeller er det meget viktig og i høyeste grad påkrevet å sette foten ned, som det heter, for å sette en klar grense for hva man kan godta av negative handlinger i samfunnet.

 


Tilbake til FABULA

Tilbake til Fabula Rasa